Månedlige arkiver: januar 2018

Karakterer – Et spørsmål om motivasjon?

Denne uken hadde jeg gleden av å høre på noen av mine kollegaer snakke om skoleforskning og erfaringer med å vurdere elever uten karakter på ungdomsskolen. Ungdomsskolen jeg jobber ved gjør i disse dager forsøk med å vurdere elevene uten karakter frem mot halvårsvurdering. Elevene på ungdomsskolen har som kjent krav på vurdering med karakter (1-6) hvert halvår, men lærerne er ikke pålagt å vurdere elevene med karakter underveis i opplæringen (§3,4 – Udir,2016). Det er det mange gode grunner for, men det er også noen utfordringer knyttet til problematikken. Før jeg fortsetter benytter jeg derfor anledningen til å sitere min kollega:

Karakterer sier ikke noe om elevenes innsats, hva de er gode på og hvordan de kan forbedre seg i faget. Det karakterer derimot gjør, er å skape stress og prestasjonspress, i tillegg til å bekrefte svake elevers dårlige faglige selvbilde og fjerne all motivasjon. Også for sterke elever vil karakter stjele oppmerksomheten fra fagets innhold til karakterene. 

Nå der det ikke slik at utsagnet er verken overraskende eller revolusjonerende for lærere som har jobbet på ungdomsskolen en stund. Trolig er utsagnet heller ikke oppsiktsvekkende for den gemene hop av elever og foresatte heller. På den andre siden skal man drive skoleutvikling med bakgrunn i magefølelse og allmenngyldige fraser. Det gledet meg derfor å høre mine kollegaer underbygge påstandene sine med skoleforskning. En forskningsrekke som etter hvert begynner å bli ganske massiv peker på at elever som vurderes med karakter lærer mindre på skolen (Butler, 1988; Black & Wiliam, 1989; Heldmark, 2014), unngår utfordringer (Lipnevich & Smith, 2008), blir demotiverte og samarbeider mindre (Diseth & Samdal, 2010), jukser på prøver (Twomey, Sagendorf & White, 2009) og  de strever med å se egen fremgang i fagene (Hagevold & Græsli, 2015).

Denne skoleforskningen har selvfølgelig også blitt plukket opp av Utdanningsdirektoratet som på sin side startet den nasjonale satsningen Vurdering for læring i 2010. Satsningen pågår fortsatt og er nå inne i sin 7. pulje. Fra denne satsningen kommer filmklippet nedenfor (8 min). Her belyser høgskolelektor Egil Haartberg problematikken omkring karakterer i foredraget «Sammenhengen mellom underveisvurdering og standpunktvurdering». Det originale foredraget er forøvrig på 1 time og 30 minutter og kan anbefales om du har tiden til rådighet (Vurdering for læring – Pulje 5, 2015 (1t 30 min).

Forskning som dokumenterer negativ effekt av karakterer begynner etter hvert å bli en utømmelig liste. Forskning som dokumenterer positiv effekt av karakterer er det færre av, men de finnes. Dessverre er de også vanskelig å finne på internett. I arbeidet med dette blogginnlegget klarte jeg bare å finne to forskningsarbeid som delvis pekte på positive aspekter med karakterer, samt noen overfladiske medieundersøkelser omkring temaet. Det er litt synd for jeg skulle ønske jeg kunne nyansere dette innlegget i større grad.

Den første av studiene jeg fant var en studie som vise at man ikke kunne konkludere med at karakterer virker demotiverende (Cameron m.fl, 2001). Det er et fattig argument for å beholde karakterene på ungdomskolen. Den andre studien var en svensk studie som viste at jenter fra hjem med liten akademisk bakgrunn endte med å utdanne seg kortere og i mindre grad gjennomfører videregående skole når de ikke fikk karakterer. Den samme studien viste for så vidt også at gutter fra hjem med høyt utdannede foreldre tjente på fraværet av karakter (Anna Sjögren, 2010). Her kan man da eventuelt ta et standpunkt om hva som er best eller verst, men jeg velger å tolke resultatene negativt ettersom man trolig er med på å øker de sosiale forskjellene i samfunnet. Sistnevnte studie får imidlertid sterkt kritikk for utvalg, signifikans og relevans. I korte trekk handler det om hvorvidt man kan konkludere med disse funnene på bakgrunn av dataene som er innhentet (Svensson, 2010).

Det interessante i denne sammenheng er derfor at man, på tross av massiv forskning og allmenn forståelse for problematikken, tidvis finner stor motstand mot å fjerne karakterene på ungdomsskolen. Både lærere, elever, foreldre og politikere niholder på karakterene. Enkelte politiske partier forsøker sågar å innføre karakterer på barnetrinnet.

Egil Haartberg argumenterer i sitt foredrag med at motstanden mot karakterene i hovedsak handler om tradisjon og systemets iboende trang til å opprettholde seg selv. Det tror jeg er feil. Motstander en mer følelsesmessig forankret enn det. Samtidig er motstanden til stede både hos lærere, elever, foreldre, hos politikere og andres samfunnsaktører, av begge kjønn og med ulik akademisk innsikt og sosioøkonomisk bakgrunn. Jeg tror derfor det i hovedsak handler om variasjon i befolkningen når det kommer til indre og ytre motivasjon.

Indre motivasjon kjennetegnes med velbehag knyttet aktiviteten i seg selv. Man spiller fotball fordi det er gøy, man studerer fordi man setter pris på forståelse, kunnskap og ferdigheter, man velger seg en jobb man liker på tross av dårlig lønn, og man hjelper andre fordi man har egen glede av å hjelpe andre.

Ytre motivasjon kjennetegnes med at man ønsker å oppnå noe som resultat av aktiviteten. Man spiller fotball for å vinne kampen, man studerer for å få gode karakterer, man velger en jobb med høy lønn på tross av at man ikke liker arbeidet, og man hjelper andre fordi man senere kan ha behov for hjelp selv. 

Indre og ytre motivasjon er iboende elementer i alle mennesker, men det er ingen tvil om at variasjonen er stor i befolkningen. Effekten av nærvær eller fravær av karakterer på skolen vil dermed påvirke befolkningen ulikt. I den gruppen av befolkningen som i hovedsak er drevet av indre motivasjon vil fraværet av karakterer oppleves positivt. Elevene er ikke avhengig av motivasjonen som karakterene gir og ser det som positivt at de slipper de å forholde seg de negative effektene av karakterpress og konkurranse. Foreldrene vil oppleve det som positivt at fokuset på skolen ligger på faglig utvikling og ikke på prestasjon. Lærere vil se det som positivt å fokusere på kompetanse istedenfor kunnskap.

På den andre siden finner vi den gruppen av befolkningen som i hovedsak er drevet av ytre motivasjon. For denne gruppen vil fraværet av karakterer oppleves negativt. Elevene vil miste motivasjonen for skolearbeidet ettersom premieringen for innsatsen uteblir og konkurranseaspektet blir borte. Foreldrene vil oppleve det som negativt at fokuset  flyttes vekk i fra prestasjoner og dette vanskeliggjør en definisjon på om noe er «godt nok». Lærere vil se det som negativt at opplæringen bevege seg vekk i fra kunnskapsbegrepet. 

I et skoleutviklingsperspektiv utligner de to gruppene hverandre. Samfunnet har behov for begge gruppene, men det er opp til politikerne å ta en avgjørelse om hvilken av de to gruppene som skal prioriteres. Tradisjonelt sett har gruppen som domineres av ytre motivasjon hatt en fordel innenfor utdanningssektoren. Flid, selvkontroll og memorering har dominert utdanningssektoren. Skolen var forutsigbar og resultatene lot seg påvirke med enkle virkemidler (Nettavisen 11.11.2017). Problemet er bare at ikke alle elevene får frem potensialet sitt (Forskning.no 05.03.2015). De senere årene har imidlertid den politiske pendelen  begynt å svinge mer over mot kreativitet, kompetanse og variasjon. Det er med andre ord mer fokus på den gruppen som er indre motivert.

Det store flertallet av befolkningen ligger midt i mellom de to gruppene. De aller fleste av oss påvirkes av både indre og ytre motivasjon. Det er dermed ikke bare å avfeie det ene argumentet med det andre. På tross av at forskningen viser at flertallet i befolkningen i større grad er indre motivert enn ytre motivert er det trolig lite som tyder på at samfunnet kun kan klare seg med bare med den ene gruppen. Spørsmålet blir dermed ikke om man skal ha karakter eller ikke. Spørsmålet må være hvordan man skal klare å motivere elever som er ytre motivert i en skolegang uten karakterer.

 

Reklamer