Forfatterarkiv: Opstad

StatPed – Fugl Føniks

Ifølge sagnet flyr fugl Føniks til den hellige byen Heliopolis når den blir gammel, svak og mett av dage. Der bygger den sitt reir i tempelet til solguden Ra. Ved soloppgang antennes reiret av gløden til morgenrøden, og både reiret og fuglen brenner kraftig og blir til aske. Fra denne asken gjenoppstår deretter fugl Føniks som en ung, sterk og ny fugl. Sagnene om fugl Føniks symboliserer i dag en tro på oppstandelse og et håp om å overvinne døden.

Etter en noe opphetet diskusjon omkring StatPed og distribusjonssystemet for skolelydbøker i vinter (Del 1 og Del 2) reiser nå StatPed seg fra asken som en ny og moderne utgave av seg selv. Nå skal det sies at sammenlikningen mellom Statped og døden er høyst urettferdig – Trolig for begge parter. Derimot mener jeg virkelig at StatPed nå presenterer håp for både brukere og pårørende. Distribusjonsordningen for skolelydbøker er ny fra skolestart 2017!

Den nye distribusjonsordningen fremmer inkludering og brukervennlighet på en helt ny måte. Den er modernisert og fullt ut i tråd med StatPeds målbilde 2017-2022.  Samtidig fremstår den nye ordningen som mer omfattende, enklere, mer effektiv og mer brukervennlig for både elever, lærere og skolen som helhet. Utlånsordningen er gratis for både skolen og elevene. Her er det bare å gratulere StatPed og NLB med et godt stykke arbeid!

Du kan få tilgang til skolelydbøker på denne måten:
Elever som har en lånebruker hos NLB har automatisk mulighet til å låne skolelydbøker. Elever som ikke allerede har en bruker kan melde seg inn på denne måten. NLB krever imidlertid at du har en e-post adresse og at du kan dokumenterer lånerett i henhold til følgende kriterier.

Elever som trenger bistand, eller som ønsker det, kan også opprette en lånebruker hos NLB og StatPed ved å kontakte skolen. Skolen må registrere seg i det nye systemet på denne måten. Deretter kan skolen legge inn elevene gjennom skolens brukerkonto hos StatPed. Du må levere en e-post adresse til skolen og skolen må kunne dokumentere lånerett i henhold til følgende kriterier.

I tillegg til skolelydbøkene fra StatPed får elevene samtidig tilgang til NLBs rike bibliotek av skjønnlitterære bøker, fagbøker, studielitteratur, aviser og magasiner.

Lærere kan få opprettet lånebrukere på sine skoler slik at de kan bistå sine elever. Lærerne får tilgang til skolelydbøkene, men ikke til NLBs bibliotek for lydbøker.

Du laster ned lydbøker på denne måten:
Installer appen Lydhør for iOS eller Android.
Last ned lydbøkene igjennom appen Lydhør eller direkte til en PC.

Reklamer

Statped – Det går mot lysere tider!

Våren har kommet og alle klokker stilles mot sommer. Riktignok er det over en uke siden jeg stilte vekkeklokka, men sommeren har ennå ikke helt fått has på Jack Frost og Jon Blund. Solen står imidlertid stadig høyere på himmelen!

Det går mot lysere tider
Lysere tider, lysere tider
Det går mot lysere tider
Det står i alle avisenes sider

(Raga Rockers, Blaff, 1989)

Etter et par krasse tekster om Statpeds distribusjon av skolelydbøker i vinterhalvåret (Del 1 og Del 2) går det nå endelig mot lysere tider. Det står imidlertid ikke i alle avisenes sider slik som Raga Rockers presenterer det, men det står i Tildelingsbrev til Statped for budsjettåret 2017. Et av de største hindrene for en digital distribusjon av skolelydbøker har nemlig vært inntektskravet som var knyttet til skolelydbøkene på tross av at brukerne (elevene) hadde rett til å låne bøkene vederlagsfritt. I årets budsjett har imidlertid Utdanningsdirektoratet imøtekommet Statpeds ønske og fjernet inntektskravet! Tildelingen på denne posten er i dermed redusert med 5 mill. kroner i forhold til tildelingen for 2016 for å redusere gebyr på lydbøker, slik at de utgjør kun formidlingskostnader. Videre skriver Utdanningsdirektoratet under punkt 2.1. Særskilte aktiviteter 2017:

Statped skal utarbeide en plan for en nettbasert distribusjonsordning av lydbøker. Planen bør også drøfte alternative løsninger utover distribusjon i egen regi. Frist 30.06.17.

Dette er en svært gledelig nyhet for alle barn og ungdommer i grunnopplæringen (1.-13. trinn) som strever med lese- og skrivevansker. Den økonomiske tildelingen og aktiviteten i 2017 åpner nemlig for et likeverdig tilbud for distribusjon av skolelydbøker til barn og ungdom som til voksne. Samtidig er dette et viktig og ikke minst riktig steg inn i fremtiden for Statped. Gledelig er det derfor at direktør for Statped, Tone Mørk, presiserer at en digitalisering av offentlig sektor vil bidra til å forbedre kvaliteten, øke tilgjengeligheten og kompensere for geografiske avstander. Gjennom ulike former for e-læring, nettbasert samhandling og kommunikasjon, videokonferanser og digitale læringsplattformer har man et helt nytt apparat tilgjengelig for å spre viktig kompetanse. Statped setter derfor alle sine ansatte på skolebenken. (Statped, 27.03.2017).

Det er et omfattende arbeid Statped nå setter seg fore. Ikke desto mindre er det kanskje et av de viktigste endringsprosjektene som har skjedd innenfor det spesialpedagogiske feltet på mange år. Statped forvalter i dag kjernen av den spesialpedagogiske kunnskapen vi har i Norge. Ved å utnytte mulighetene innenfor digital kommunikasjon har de nå en enorm mulighet til å gjøre denne kunnskapen tilgjengelig for andre. Ikke bare i form av kursing og etterutdanning for ansatte innenfor offentlig forvaltning, men også som kommunikasjonsportal mot brukere og pårørende. En digitalisering av den spesialpedagogiske kunnskapen har nemlig også et stort potensiale til å fungere som en drivkraft for inkludering og hjelp til selvhjelp. Jeg ønsker derfor alle i Statped lykke til med digitaliseringsarbeidet i Statped og nynner videre:

Det går mot lysere tider
Lysere tider, lysere tider
Det går mot lysere tider
… og kanskje står det i alle avisenes sider før skolestart høsten 2017!

Statped – Et hinder for elever med lesevansker – Del 2

For en stund tilbake publiserte jeg innlegget «Statped – Et hinder for elever med lesevansker«. Målet for det opprinnelige innlegget er å få et likeverdig tilbud for distribusjon av skolelydbøker til barn og ungdom som til voksne. Jeg mener at barn og ungdom med lesevansker bør ha samme (reelle) rettigheter til å delta i samfunn og utdanning som de voksne. Ikke minst fordi skolelydbøker er et sentralt element for å motvirke lavere læringsutbytte for denne elevgruppen. Igjennom lydbøkene når denne elevgruppen den samme kunnskapen som de andre elevene når igjennom lesing. Det er ingen direkte sammenheng i mellom lesevansker og kognitive evner, men elever med lesevansker presterer som regel lavere innenfor skolefagene nettopp fordi de ikke får tilgang til den kunnskapen de andre elevene når igjennom lærebøkene.

I denne sammenheng har jeg hatt en nettbasert dialog med Marit H. Meyer, kommunikasjonssjef i Statped. Hun har fortløpende svart både påstander og argumenter igjennom Statpeds nettside «Skolelydbøker fra Statped – spørsmål og svar«. Her skal Statped virkelig ha skryt for både effektiv kommunikasjon og åpenhet!

Sett i fra mitt ståsted er det pr. dags dato to aspekter som hindrer elevene i grunnopplæringen (1.-13. trinn) å laste ned skolelydbøker. Et økonomisk aspekt og et prinsipielt aspekt.

Det økonomiske aspektet skyldes at Statped har et inntektskrav knyttet til skolelydbøkene de produserer. Det betyr at Utdanningsdirektoratet krever at Statped må tjene ca. 5 millioner kroner på salg av lydbøker hvert år (gjeldende inntektskrav), på tross av at brukerne (elevene) har rett til å låne bøkene vederlagsfritt. Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek (NLB) har på sin side ingen inntektskrav fra Kulturdepartementet og kan dermed distribuere gratis lydbøker til studenter og voksne (… som også har rett til å låne bøkene vederlagsfritt).

Kunnskapsdepartementet foreslår imidlertid å redusere gebyrene på lydbøker med 5 mill. kroner slik at gebyrene på lydbøkene bare dekker formidlingskostnader (Prop. 1 S, 2016–2017, s 98). Dersom budsjettforslaget går igjennom innebærer dette at Statped og NLB stiller mer eller mindre likt når det gjelder økonomiske forhold knyttet til lydbokdistribusjon. La oss håpe det skjer i nær fremtid!

På den andre siden har Statped også introdusert noen prinsipielle aspekter når det gjelder utlån av skolelydbøker. Under tittelen: «Hvorfor må skolen bestille skolelydbøker?» skriver Statped at elever ikke kan bestille skolelydbøker på egen hånd. Dette følger ikke av juridiske begrensninger eller avgrensninger i Lydbokavtalen, men er fordi Statped ønsker at skoler

  • er innstilt på å bruke skolelydbøker i opplæringen, og at de ikke overlater til elever å finne skolelydbøker på egen hånd
  • bruker skolelydbøker i pedagogisk sammenheng, der de er ansvarlige for å tilpasse opplæringen til evner og forutsetninger hos hver enkelt elev – også barn og unge med særskilte opplæringsbehov

Statped har med andre ord ikke bare økonomiske grunner, men også prinsipielle grunner til å låse lydbokdistribusjonen til skolene. Det underlige er vel kanskje hvorfor Statped har dette behovet. Hva er det egentlig Statped ønsker å oppnå med dette?

Det siste av prinsippene som Statped fremmer faller på stengrunn i sin helhet. Alle skoler er pliktige til å tilpasse opplæringen til elevenes evner og forutsetninger – også barn og unge med særskilte opplæringsbehov. Dette fremkommer av Opplæringsloven §1-3 og §5-1 og er et dyptgripende prinsipp i det norske skolesystemet. Jeg håper virkelig ikke Statped tror at dette prinsippet forankres i skolesystemet igjennom innkjøpsordningen for skolelydbøker.

På den andre siden er det kanskje et adekvat spørsmål om skolene har tenkt til å «[…] bruke skolelydbøkene i en pedagogisk sammenheng […] og om skolene […] er innstilt på å bruke skolelydbøkene i opplæringen […]». Det ville jo være både underlig og trist om skolelydbøkene ikke ble benyttet til nettopp det formålet. Er det slik at Statped er redd for at skolelydbøkene skal benyttes til noe annet enn opplæring eller settes inn i en «ikke pedagogisk sammenheng»? Er det en fare for at disse bøkene kan misbrukes som et rent underholdningsbidrag? Eller er det slik at Statped tror at skolene vil nekte funksjonshemmede elever å benytte hjelpemidler som skolene selv ikke bestiller? Jeg kan se et kompetansebehov hos lærere som underviser elever med lydbøker, men jeg klarer ikke se at dette behovet blir innfridd igjennom Statpeds bestillingssystem for lydbøker.

Den siste delen av første punkt er imidlertid mer interessant: » […] og at de ikke overlater til elever å finne skolelydbøker på egen hånd». Her har Statped tatt et tydelig standpunkt, men bakgrunnen for standpunktet er mangelfullt. Er det slik at Statped mener at disse elevene på generelt grunnlag ikke er kompetente til å laste ned lydbøkene på egenhånd? Eller er det slik at elevene i grunnopplæringen bevisst skal hindres i å anskaffe seg lydbøkene slik at det dannes et avhengighetsforhold til systemet?

Nå skal vi snart få vite hvorvidt Statped får redusert gebyrene på lydbøker med 5 mill. kroner. Hvis innstillingen går igjennom vil dette i realiteten bety at elevene kan få distribuert skolelydbøkene igjennom NLB. Dette systemet er lagt til rette for at alle som distribuerer tilrettelagt innhold til mennesker som har vansker med å lese trykt tekst kan benytte samme distribusjonssystem. NLB har imidlertid et prinsipp om at det er lite hensiktsmessig å legge en avgift på distribusjon av lydbøker ettersom den digitale distribusjonen koster svært lite pr. enhet. Dette er et prinsipielt spørsmål som Statped etterhvert må ta hensyn til ettersom Kunnskapsdepartementet ikke ønsker å dekker formidlingskostnadene i budsjettforslaget (Prop. 1 S, 2016–2017, s 98). Det store spørsmålet er imidlertid om Statped er villig til å fire på sine allerede etablerte prinsipper. Har Statped egentlig lyst til å distribuere lydbøkene direkte til elevene igjennom NLB? En slik avgjørelse vil nemlig forutsette at elevene i grunnopplæringen får muligheten til å anskaffe seg skolelydbøkene på egenhånd. Hvis det skjer har Statped ingen garanti for at skolelydbøkene blir brukt til opplæring, satt inn i en pedagogisk sammenheng eller tilpasset elevens evner og forutsetninger. På den andre siden får eleven tilgang til kunnskapNLB har allerede forankret dette prinsippet i sin organisasjon da de jobber for at «alle» skal ha lik tilgang til litteratur og informasjon. Dette er et prinsipp som Statped ikke bør undervurdere effekten av.

lydbok

 

 

Statped – Et hinder for elever med lesevansker

Statped  er organisert under Utdanningsdirektoratet og skal bidra til tilpasset og inkluderende opplæring for barn, unge og voksne med særskilte opplæringsbehov slik at det er mulig for dem å ta aktiv del i utdanning, arbeid og samfunnsliv. En av Statpeds oppgaver er hjelpe Utdanningsdirektoratet med å oppfylle Opplæringsloven §5-9 i gjennom produksjon og distribusjon av skolelydbøker til elever i grunnopplæringen (1.–13. trinn). Pr. dags dato foreligger det omkring 2000 lydboktitler hos Statped.

Det er imidlertid noe paradoksalt med Statpeds organisering av tilbudet. Elevene kan nemlig ikke låne lydbøker selv, men skoler og andre institusjoner kan bestille lydbøker på vegne av elevene. Kun skolens kontaktperson kan logge seg inn på Statpeds hjemmesider for å bestille lydbøker. Det er ikke mulig å bestille lydbøker verken på telefon eller pr. e-post. Hver lydbok blir produsert spesielt for den enkelte elev og med elevens ID trykt på CD-platen. Lydbøkene lånes for ett skoleår og lydboka kan ikke lånes eller gjenbrukes av andre elever. Når lånetiden er utløpt, må skolen sørge for at bøkene destrueres. I praksis innebærer dette at skolen bli ansvarlige for å bestille lydbøkene, distribuere lydbøkene til den enkelte elev, samt holde oversikt over elevenes IDer, samt bruk av lydbøkene frem til destruksjon. Allerede her kan man jo undre seg om Statped egentlig legger opp til en praksis der barn og unge får tilgang til hjelpemidler som lar dem ta aktiv del i utdanning, arbeid og samfunnsliv, eller om Statped i realiteten har laget en praksis der elevene læres opp til å bli avhengige av hjelpesystemet og til menneskene som jobber der?

Hvorfor i all verden skal det være så vanskelig for elevene å låne skolelydbøker? Hvorfor skal skolene ha en slik omfattende kontrollfunksjon? Alle elever som oppfyller kriteriene for lån av lydbøker har krav på å få låne dem gratis. Hvorfor kan da ikke elevene låne dem direkte fra Statped? Svaret på dette er åpenbart. For selv om Statped verken selger eller leier ut lydbøker så må skolene betale et gebyr for ekspedering og utsendelse på 160 kroner pr. lydbok. Altså – lydboka er gratis, men skolen må betale kr. 160,- pr. stykk i pakking og frankering. En gjennomsnittlig elev med lånerett låner omkring 6 – 7 lydbøker i året. Den tilsvarende årlige utgiften på lydbøker summeres dermed til omkring 1000 kr. pr. elev. I Norge antar man at omkring 5-10% av befolkningen har spesifikke lese- og skrivevansker (dysleksi). Dette gir igjen Statped en potensielle inntektskilde i form av et gebyr på «ekspedering og utsendelse» av skolelydbøker på om lag 45 – 90 millioner kroner i året for denne elevgruppen. Den reelle inntekten er imidlertid svært mye lavere (Ca. 6 millioner kr.), og trenden er synkende. Dette skyldes i hovedsak at elevene ikke har direkte tilgang til lydbøkene, men er avhengige av at andre organiserer, effektuerer og betaler for dem. Samtidig produseres lydbøkene som CD-plater som i våre dager er lite tilpasset elevenes behov. Det er flere tiår siden elevene gikk rundt med «Discman» i skolegården og på tross av at lydbøkene er produsert til bruk på PCer så har produsentene for lengst sluttet å produsere bærbare PCer med CD-spillere som standard. En elev som ønsker å bruke sin bærbare PC til avspilling av lydbøker må derfor som hovedregel også gå til anskaffelse av en ekstern CD-spiller for å nyttiggjøre seg av produktet.

Kanskje er dette helt greit. Kanskje er dette bare en kamel man kan tåle å svelge. Problemet er bare at kamelen blir til en elefant når man oppdager at det også produseres skolelydbøker for høgskoler og universiteter. Når elevene er ferdige med grunnopplæringen (1. – 13. trinn) kan nemlig elevene låne skolelydbøker (studielydbøker) igjennom Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek (NLB). Dette er imidlertid et helt annet tilbud. I motsetning til Statped ligger nemlig ikke NLB under Utdanningsdirektoratet, men under Kulturdepartementet. NBL skal ikke bidra til tilpasset og inkluderende opplæring for barn, unge og voksne med særskilte opplæringsbehov, men de jobber for at «alle» skal ha lik tilgang til litteratur og informasjon. For å gjøre dette i praksis har derfor NLB valgt at det er studentene selv som låner lydbøkene direkte i fra NLB. Skoler kan også registrere seg som lånere hos NLB, men da kun for å hjelpe elevene med å bli personlige lånere. Lydbøkene bestiller elevene selv på NLBs nettsider eller de kan ringe eller evt. sende en e-post. Lydbøkene er gratis og pr. dags dato foreligger det over 4000 lydboktitler innenfor studielitteratur i databasen. Totalt sett er det over 19 000 lydboktitler og det produserer rundt 1 100 nye lydbøker hvert år. Samtidig distribuerer NLB også omkring 50 aviser og 20 tidsskrifter som lydbøker. Lydbøkene lastes ned fra NLBs nettsider og kan benyttes på de fleste PCer, nettbrett og mobiltelefoner.

lydboker

Nå kan man kanskje lure på hvorfor staten tenker det er hensiktsmessig at man har delt produksjonen og distribusjonen av lydbøker på denne måten. Ville det ikke vært bedre om man samordnet de to institusjonene? Svaret finner man hos Statped:

Statped har i 2015 hatt et samarbeid med Norsk lyd- og blindeskriftsbibliotek (NLB) om å lage en felles utlånsordning for tilpassede lydbøker i Norge (nedlastning og streaming av lydbøker). NLBs utlån er gratis og samarbeidet med NLB er nå utsatt på grunn av utviklingskostnadene forbundet med en betalingsløsning for gebyrene på lydbøker fra Statped. (Årsrapport for Statped, 2015)

Riktignok fremkommer det av Årsrapporten fra Statped at Utdanningsdirektoratet og Statped vil utrede en framtidig løsning for lydbokdistribusjon i løpet av 2016, men er det virkelig nødvendig? Det finnes allerede et svært godt system for distribuering av lydbøker! At Utdanningsdirektoratet og Statped har behov for å problematisere at et vellfungerende lydboksystem er både brukervennlig og gratis er for meg ubegripelig. Jeg kan heller ikke tenke meg at NLB i seg selv har problemer med å produsere lydbøker for aldersgruppen 6-18 år. Her er det nok i hovedsak et behov for å opprettholde en monopolisering av lydbøker for grunnopplæringen slik at Statped og Utdanningsdirektoratet kan oppnå en økonomisk inntjening i form av gebyrer på «ekspedering og utsendelse».

Jeg ønsker derfor å starte en liten underskriftskampanje rettet mot Statped og Utdanningsdirektoratet! Barn og ungdom burde få den samme muligheten som voksne til å skaffe seg gratis lydbøker slik at de får en reel mulighet til å ta aktiv del i utdanning, arbeid og samfunnsliv. Samtidig ønsker jeg også å takke Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek (NLB) og Kulturdepartementet for at de produserer skjønnlitterære lydbøker og aviser som elevene i grunnopplæringen kan benytte på skolen og i fritiden. Å kunne delta på lik linje med de andre elevene når det kommer til skjønnlitterær lesing og i form av ukentlige nyhetsoppdatering er uvurderlig for denne elevgruppen. Jeg vet elevene også skulle ønske de hadde den samme muligheten når det gjelder skolens lærebøker. Hvis jeg kunne ønske meg noe fra Kulturdepartementet så var det at også innholdet i grunnopplæringen ble definert som en del av barn og ungdoms kultur og at ikke Kulturdepartementet overlot dette kulturansvaret til Utdanningsdirektoratet. Jeg håper også du som leser dette kan sette av litt tid til å kommentere i kommentarfeltet (eller på Facebook) slik at vi sammen kan sette litt press på Utdanningsdirektoratet og Kulturdepartementet til å komme frem til en løsning som er til det beste for elevene. Dette på tross av at det kanskje ikke gir økonomisk gevinst for systemet!

 

DQ – Digital styrmannskompetanse

Det blåser futuristiske vinder over utdanningssektoren for tiden. Skolesjefer og skoleeiere går mann av huse for å seile i den digitale solgangsbrisen. Alle skal med. Alle skal frem. Alle kjemper om å være blant de første inn i fremtiden – Koste hva det koste vil. Alt fra skonnerter til fregatter settes  på sjøen. De ivrigste har sågar tjoret Sten Ludvigsen opp under baugspydet og soler seg nå i glansen fra sin egen gallion.

Skutene bemannes med mann og mus. De hever seil, skalker luker og kaster loss. Om kveldene trekker kapteinen og mannskap inn på de gamle sjøkroene. Her skryter de av hvor sjødyktig skuta er og hvor robust mannskapet har blitt. Nå starter skuta ved første tastetrykk! De snakker om tekstbehandling og regneark, e-post, blogg og apper. Skylagring, variasjon og sikkerhet. Jo mer robust og uavbrutt mannskapet jobber, jo mer forberedt er skuta på fremtiden. Det er imidlertid her idyllen slår sprekker. For på tross av at det er hjerter i brann – blikkstille vann – alt på denne jord – så sirkulerer alltid de digitale diskusjonene omkring valg av skute og grunnleggende sjømannsferdigheter. Kun en og annen pirat tør tar til ordet for at et vellykket tokt nødvendigvis ikke er et resultat av en robust besetning, men at mannskapet på de stolteste skutene har lært å samarbeide og deler erfaringer. På disse skutene kan til og med dekksgutten ta roret når det er behov for det!

Der på kroene sitter de langt ut i de mørke nattetimene. De skråler og ler både mannskap og kapteiner. Bare noen ytterst få sitter stille og tause. Lett tilbaketrukket i mørket. De er styrmenn og vokter skutas viktigste skatt. De knuger på sitt bestikk for verken kapteiner eller mannskap kan navigere eller sette kurs. For havet er lunefullt og skjuler mange farer. Dette er styrmennenes domene. Det er de som fører skipet i mellom holmer og skjær, leder dem utenfor fare og bringer dem trygt hjem.

Så går de hjem for å sove ut rusen. Kapteinen med sitt gull. Styrmannen med sitt bestikk og mannskapet med sine gode historier. Alle har de glemt at mannskapet snart skal mønstre av – for plikttjenesten varer ikke evig. En dag skal manskapet selv være kapteiner på egen skute. Ikke på en stolt gallion, men på en bitte liten jolle. Helt alene på havet skal de heise seil, sette kurs og navigere. Så kan man bare håpe at noen av dem var blant de heldige. De som mønstret på en av piratskutene. Der de verdsatte digitalt samarbeid og delte erfaringer. Kanskje var han en av de heldige som hadde lært å navigere – ved ren tilfeldighet – da han satte seg ved siden av en styrmannen på en av de sedvanlige kroene. For en ting er sikkert, hvis han overlever noen år i sin lille jolle skal han snart få en ny båt. Ikke med seil og master, men med motor. Kanskje mønstrer han på et større skip. Ikke en skonnert eller fregatt, men et cruiseskip. Der vil han oppdage at selv om han var en robust matros i mange år, har han nå liten nytte av sine erfaringer fra masten. Alt er nytt og annerledes. Kun styrmannen står ved sin post – for havet er lunefullt og skjuler mange farer. Dette er styrmennenes domene. Det er de som fører skipet i mellom holmer og skjær, leder dem utenfor fare og bringer dem trygt hjem.

I dagens samfunn møter vi mange havarerte matroser. Noen har gått på grunn, noen har støtt på skjær og jolla har for lengst forsvunnet i dypet. Andre er så sjøsyke at de blir sengeliggende i lengre tid. Hva er det som gjør at tidligere robuste matroser plutselig gir seg hen til havfruer? Nigerianske prinsesser som plutselig dukket opp av det digitale havet. Bedøvet dem med sin vakre sang og trekker dem ned i dypet! Hva er det som gjør at kapteiner på stolte og ærverdige skuter plutselig kan setter seil og fører skuta inn i de sterkeste sosiale stormer. Uten tanke på verken besetning eller skip kan de reiser seg som trehodede hydraer og spruter edder og galle over hele sitt mannskap? Hva er det som gjør at et lite smil i den fysiske verden er nok, mens 200 likes på Facebook eller Instagram er for lite?

Jeg tror svaret ligger i mellom de to verdenene – fantasien og virkeligheten. For det ligger i det digitale havets natur at det verken er fantasi eller virkelighet. Det er både og – En hybrid i mellom den fysiske og den psykiske verden. Her seiler virkelige matroser i mellom virkelige havner. Levende vesen side om side med all verdens fantasifostre. Havfruer lokker ensomme sjømenn med sin bedøvende sang. Vakre prinsesser står på kai i eksotiske havner. Sterke sosiale stormer kan dukke opp av intet. Havet kan reiser seg og sluker skip med mann og mus ved et enkelt tastetrykk. Dette er styrmennenes domene. Det er de som fører skipet i mellom holmer og skjær, leder dem utenfor fare og bringer dem trygt hjem.

For meg er det åpenbart at styrmennene er de mest robuste mot denne typen lidelser. De fører skuta sjelden til det totale havari. De kjenner havet og farvannet der de seiler. De er trente i navigasjon og snor seg i mellom holmer og skjær. De ser etter tegn i havet – små krusninger som kan varsle storm eller kraftig uvær. De styrer utenfor fare og bringer seg selv og andre trygt hjem. Så kan man kanskje lure på om landets admiraler og kapteiner er sitt ansvar bevisst. For selv om skuta holder seg flytende med bare en styrmann om bord, så hjelper det lite for mannskapet når de mønstrer av. Har mannskapet da fått grunnleggende sjømannsferdigheter på lang- eller kort sikt?

Grunnlaget for de grunnleggende sjømannsferdigheter og den digitale styrmannsutdanningen finner man ikke i fagplanene, men som en av de fem grunnleggende ferdighetene. De digitale ferdighetene er inndelt i fire ferdighetsområder – Tilegne og behandle, produsere og bearbeide, kommunisere og digital dømmekraft. De to første områdene fokuserer på ulike ferdigheter mannskapet må ha for å kunne holde den digitale skuta flytende på det digitale havet. Den tredje ivaretar piratkompetanse, men det er bare den sistnevnte som har elementer av styrmannskompetanse. Det er imidlertid ikke seileferdighetene, men dømmekraften som holder deg i livet når du er på sjøen. Det hjelper nemlig lite at du kan heise seil når skuta synker!

For en tid tilbake kom jeg over noe som kalles digital intelligens «DQ». Dette er en samling sosiale, emosjonelle og kognitive evner som gjør deg i stand til å møte utfordringer og tilpasse deg det digitale havet. Her er styrmannskompetansen i hovedfokus og kun en liten del er tilegnet digitale ferdigheter. Den digitale intelligensen «DQ» er inndelt i åtte digitale områder som samlet sett gir styrmannskompetanse:

Digital identitet
Evnen til å lage en digital identitet, bruke den på internett, samt å ivareta og beskytte sin egen identitet og sitt eget renomme. Området omfatter en forståelse for hvilke korttids og langtids konsekvenser den digitale identiteten kan føre til i den digitale verden og i den fysiske verden.

Digital bruk
Evnen til å bruke ulike typer teknologi og digitale medier på en hensiktsmessig måte. Området omfatter også evnen til selvkontroll og en forståelse for uheldige konsekvenser som kan oppstå ved bruk av digitale medier. Dette kan være for mye skjermtid, multi-tasking og avhengighet som tar over kontrollen av det fysiske livet.

Digital trygghet
Evnen til å håndtere ulike typer risiko på internett (nettmobbing, grooming, radikalisering m.fl.) så vel som problematisk innhold (seksualisert-, voldelig- eller annet støtende innhold). Området omhandler også evnen til å begrense egen risikoatferd, samt å unngå denne typen farer og innhold.

Digital sikkerhet
Evnen til å gjenkjenne digitale trusler (hacking, svindel, virus, malware m.fl.) slik at man kan ta forhåndsregler og benytte ulike typer sikkerhetsverktøy for å beskytte seg selv og sitt eget digitale utstyr.

Digital emosjonell inteligens
Evnen til å være empatisk og bygge gode relasjoner til andre på internett. Området inneholder også evnen til selvkontroll, samt evnen til å tolke skjulte budskap og emosjoner i digitale bilder, ikoner og tekst.

Digital kommunikasjon
Evnen til å kommunisere og samhandle med andre over internett, med digital teknologi og gjennom digitale medier. Området omfatter også en forståelse av digitale fotavtrykk, samt en forståelse for hvilke konsekvenser digitale fotavtrykk kan føre til i den digitale verden og i den fysiske verden.

Digitalt innhold
Evnen til å finne, vurdere, bruke, dele og skape digitalt innhold så vel som kompetanse innenfor digitalt tankesett. Området inneholder også en forståelse av kildekritikk, kumulative effekter og digitale virkemidler.

Digitale rettigheter
Evnen til å forstå og ivareta egne og andres rettigheter, inklusiv personvern, innholdsrettigheter, ytringsfrihet og beskytte mot hat ytringer.

Nå er det vel kanskje slik at de fleste skuter trenger et robust mannskap. Staute matroser som kan håndtere livet om bord på skuta. De skal lese, skrive, regne, samarbeide og bearbeide. De skal bruke e-post, blogg og apper. De skal være online og offline. Men hva gjør man så til slutt? Når matrosene har mønstret av og ligger med revne seil – langt til havs – i en bitte liten jolle. Da seiler skonnerter, fregatter og gallioner forbi. Fylt til randen av sitt nye mannskap. Til rors står skutas styrmann. For havet er lunefullt og skjuler mange farer. Dette er styrmennenes domene. Det er de som fører skipet i mellom holmer og skjær, leder dem utenfor fare og bringer dem trygt hjem.

 

Forvaltningslogikk – Den digitale didaktikkens arnested

Bjørn Bolstad har i sin blogg: «Forvaltning eller kvalitet? Ja takk, men ikke samtidig!» satt ord på hvordan frustrasjon oppstår i spenningsfeltet i mellom «forvaltningslogikken» og «kvalitetslogikken» i skoleverket. Hvis du ikke har lest bloggen hans anbefaler jeg deg å lese den før du fortsetter. Denne bloggen bygger videre på prinsippene som Bjørn Bolstad beskriver, men denne gangen handler det imidlertid om digital didaktikk.

Jeg ser på didaktikk som en kunstform innenfor pedagogikken. Didaktikk handler om å formidle en tanke, en ide eller en følelse på lik linje med de andre store kunstretningene. Lærerne er på sin side autonome til å velge sin uttrykksform slik som kunstnerne, og deres ferdigheter dyrkes eller hates av elevene på samme måte som kunstneren lider under kunstkritikeren. En dyktig kunstner når sitt publikum, skaper engasjement og setter agendaen i samfunnet. Det samme gjør læreren.

Hvordan passer så «forvaltningslogikken» inn i kunsthistorien? Jo, fra tidenes morgen har skulpturell kunst hatt to ulike angrepsvinkler – modellering eller konstruksjon. Michelangelo er kanskje en av de mest kjente innenfor modellering. Han så på naturen som en fiende som var nødt til å overvinnes. For Michelangelo var billedhuggerens arbeid å frigi skulpturen som allerede befant seg inne i steinen. Han trodde at enhver stein hadde en iboende skulptur, og at det å skulptere simpelthen gikk ut på å hugge vekk det som ikke hørte statuen til. Dette er «forvaltningslogikk» på sitt ytterste. Man har en ressurs – hvordan skal man forvalter den best mulig?

På den andre siden av skalaen finner vi Leonardo da Vinci. Hans utgangspunkt var en helt annen enn Michelangelos. Leonardos utgangspunkt var ikke materie, men ideen. Han vurderte, studerte og forsket på ulike løsninger til han tilslutt kom frem til en skisse for sitt endelige arbeid. Deretter fant han frem til, eksperimenterte og vurderte, kvalitetene til ulike materialer, før han til slutt satte dem sammen til et endelig produkt. Dette er «kvalitetslogikk» på sitt ytterste. Man har en ide – hvordan formidler man den best mulig ?

Så skal vi flere hundre år frem i tid. Skoleverket har vært igjennom noen av de største omveltningene i moderne tid og skoleverket er overmodent for en helhetlig implementering av informasjonsteknologi. Det store spørsmålet er imidlertid – hvordan? Hvor er arnestedet? Hva legger man på og hvordan får man liv i de didaktiske glørne? Skal man benytte «forvaltningslogikk» eller «kvalitetslogikk»? Målet er det samme. Man ønsker fyr i den digitale didaktikken!

I Oslo-området utkrystalliserer det seg nå et interessant fenomen. Et skille i mellom «forvaltningslogikk» og «kvalitetslogikk». Et skille i mellom Michelangelo og Leonardo!

Oslo-skolen implementerte høsten 2015 prosjektet Skoleplattform Oslo. Utgangspunktet for implementeringen er «kvalitetslogikken» og hva utdanningssektoren trengte for å formidle sitt budskap. Det er med andre ord den pedagogiske ideen som ligger i det digitale didaktikkens arnested. Resultatet har blitt at samtlige grunnskoler i Oslo implementerer ItsLearning og Office 365 Education for alle sine elever. Alle elever får tilgang til Microsoft Office-programmer som Outlook, Word, Excel, PowerPoint, Access, PublisherSway, Skype, Yammer, Delve og OneNote i en skybasert tjeneste. Dette betyr at de har tilgang til filer og dokumenter uansett hvor de befinner seg og uansett hva slags hardware de benytter seg av. Elevene får også muligheten til å laste ned Office 365 på private maskiner. I skyen får de et personlig lagringsområde i OneDrive. Skoleplattform Oslo omfatter også de videregående skolene slik at det digitale rammeverket følger elevene fra barnehagen og frem til utgangen av videregående skole. Samtidig implementerer også Høgskolen i Oslo og Akershus Office 365 Education for alle sine studenter og Universitetet i Oslo startet forsøk med den samme programvaren.

Den samme utviklingen finner vi også i de nærliggende kommunene der Asker kommune, Hole kommune, Lier kommune, Akershus fylkeskommune og Buskerud fylkeskommune driver forsøk med, eller implementerer Office 365 Education, alene eller i samhandling med Itslearning. Samtlige av kommunene og fylkeskommunene i Oslo-området ser dermed ut til å samle seg om en felles tilnærming til den digitale didaktikken!

Så kommer det spennende. Det er et unntak – Bærum kommune!

I mens de andre kommunene og fylkeskommunene har samlet seg om «kvalitetslogikken» og er i ferd med å implementere mer eller mindre de samme løsningene, har Bærum kommune gått i stikk motsatt retning. I Bærum er det ikke software som Office 365 Education eller skylagring, men hardwaren som driver den digitale utviklingen. Høyre-politikerne i Bærum kommune gikk sågar til valg for å implementere en-til-en iPad i kommunen. Samtlige elever i kommunen skal få hver sin iPad og maskinvaren ser ut til å implementeres etter Michelangelos  «forvaltningslogikk» – Hva kan iPaden brukes til ? Det er med andre ord ikke pedagogikken som ligger i den digitale didaktikkens arnested i Bærum, men iPaden!

Nå skal ikke jeg avgjøre om «forvaltningslogikken» eller «kvalitetslogikken» er det beste utgangspunktet for den digitale utviklingen i skolen, men det er interessant hvordan en enkelt kommune tør stikke seg frem. Det står det respekt av! Ikke minst fordi skoleeier som den eneste i sitt nærområde har tatt grep om den digitale didaktikken i kommunen. Der de andre kommunene og fylkeskommunene har lagt til rette for at lærerne skal få et handlingsrom til å utvikle sin digitale didaktikk har skoleeier i Bærum tatt grep om didaktikken i seg selv. Skoleeier setter agendaen for den didaktiske praksisen i kommunen og samler alt og alle om en type hardware, software og didaktikk. Hvis iPad-prosjektet i Bærum lykkes vil skoleeieren Bærum kommune og den politiske partiet Høyre fremstå som en bauta i norsk teknologihistorie. Det er David mot Goliat! Michelangelo har fått sin marmorblokk og leter nå etter steinens iboende skulptur!

Men hva om Michelangelo ikke finner skulpturen sin? Hva om Leonardo bygger høyere, flottere og raskere? Samtlige av de andre kommunene og fylkeskommunene i Oslo-området støtter opp om Leonardo! Bærum kommune går «kjerringa mot strømmen» og vil for alltid fremstå som ignoranter i den teknologiske utviklingen hvis iPad-prosjektet feiler. Spørsmålet er dermed om skoleeier tør satse alt på ett kort. Skal alle lærerne i Bærumsskolen hugge i marmor? Det som i hvert fall er sikkert er at en mellomting vil være falitt. Modellering og konstruksjon er dikotomier av rette forstand. Forvaltning eller kvalitet? Ja takk, men ikke samtidig!

Ingen ting er hugget ut i stein foreløpig. Det eneste som er sikkert er at saken skal opp i BAUN i slutten av november 2015. Kun fremtiden vil vise hvem og hvor det blåses liv i den digitale didaktikken!

iPad Pro – I feel a great disturbance in the Force

Da har endelig Nissen kommet med årets julepresanger. Katta er sluppet ut av sekken. Apple har lansert sin nye iPad Pro!

Jeg har ventet på dette helt siden jeg skrev Utdanning 3.0 – Et digitalt og didaktisk paradigmeskifte. Den gangen argumenterte jeg for hvorfor jeg mente fremtiden lå i hybrid-PCene og ikke i nettbrettene. På den tiden florerte det imidlertid med rykter om at Apple skulle lansere sin egen hybrid-PC, iPad Pro. Jeg var veldig spent på dette produktet av mange grunner. Først av alt fordi Apple som regel leverer produkter av svært høy kvalitet. Deretter fordi iPad-salget har vært i fritt fall de siste ni kvartalene samtidig som Surface-salget har vært i eksponentielt vekst. Og sist, men ikke minst, fordi Apple muligens kom til å levere et komplekst produkt som var egnet for produktivitet, samarbeid og deling. En hybrid-PC som var egnet for utdanningssektoren.

Nå er ventetiden over. iPad Pro er lansert og med brask, bram og glam som bare Apple kan iscenesette ble produktet presentert. Apple tilhengere over hele verden satt spendte, men denne gangen skjedde det noe uventet. iPad Pro kom ikke med Mac-operativsystemet OSX, men med mobil-operativsystemet iOS. Det var med andre ord  ikke snakk om en hybrid-PC, men et monster av en helt ordinær iPad. Deretter presenterte Phil Schiller det som kom til å bli kveldens store overraskelse – Kirk Koenigsbauer fra Microsoft. Der på scenen, under en Apple lansering, sto en av Microsofts egne sjefer for å vise at iPad Pro har bruksområder utover en ordinær iPad – hvis du installerer MS Office! Det er vanskelig å beskrive den surrealistiske ubehagelige følelsen av at noe var komplett i ubalanse:

«I felt a great disturbance in the Force, as if millions of voices suddenly cried out in terror and were suddenly silenced.»  – Obi-Wan Kenobi, Starwars IV.

iPad Pro har fantastisk design, grafikk, lyd og en penn uten sidestykke, men produktet misbruker Pro-tittelen. IPad Pro er ikke en hybrid-PC slik som Microsofts Surface Pro-serien, men kjører på et mobil-operativsystem slik som Surface RT. Apple har med andre ord relansert et produkt som fremstår som Surface RT på steroider, og Microsoft står på scenen (slik de selv gjorde ved lanseringen av Surface RT i 2012) og forteller om hvordan iPad Pro kan brukes sammen med Office-serien. Skuffelsen var stor blant Apples trofaste disipler. Dette var ikke et «Pro»-brett, men et «Maxi»-brett. Misfornøyde fans byttet øyeblikkelig ut «Pro» med «Maxi», og dessverre for Apple ble ikke «Maxi» plassert som et suffiks slik som ved iPad mini. Frustrerte tilhengere benyttet «Maxi» som prefiks og i løpet av noen minutter hadde det nye Apple-produktet fått tilnavnet MaxiPad (stort menstruasjonsbind).

Hva er det så Apple har presentert? Jo, de har presentert det samme som Microsoft gjorde ved Surface RT lanseringen i 2012 – Et nettbrett som forsøker å være en PC. Produktet er dermed den rake motsetningen til Surface Pro-seien – En PC som forsøker å være et nettbrett.

x2_story

Ironisk nok ble Apples lansering av iPad Pro predikert av tegneserietegneren  Joel Watson allerede i 2012. Han forutså da at Apple ville presentere et Surface-liknende nettbrett i 2015 og at tastaturet skulle få navnet Smart Cover Touch. Han må sies å ha vært imponerende presis i sin spådom selv om Apples tastatur fikk navnet Smart Keyboard. Hvorvidt den nye iPaden vil møte den samme skjebnen som Surface RT er ukjent, men det kan være interessant å spekulere i hvorfor Apple lanserer iPad Pro på mobil-operativsystemet iOS og ikke på operativsystemet OSX, og hvorfor står Microsoft på scenen og reklamerer for MS Office?

For å svare på disse spørsmålene må vi tilbake til den opprinnelige iPad-lanseringen i 2010. Steve Jobs introduserte iPaden som et produkt for lyd, bilde og lesing. Produktserien har dermed aldri vært ment for produktivitet og produksjon. Produktet ble imidlertid godt mottatt og salget av iPader eksploderte frem mot 2013. Siden den gang har imidlertid iPad salget vært i fritt fall. iPaden er fin til underholdning og rask informasjonsinnhenting, men når man skal få noe gjort så bytter man til en PC eller en Mac. Det er denne produktiviteten som Apple nå forsøker å knytte til iPad Pro og det er her Microsoft kommer inn. Da Phil Schiller introduserte Kirk Koenigsbauer fra Microsoft under iPad Pro lanseringen var det nemlig med følgende ord:

«It’d be great to have a developer come and show us what’s possible with professional productivity. And who to know better about productivity than Microsoft? Yeah, these guys knows Productivity!» – Phil Schiller, Apple 2015

Apple er selvfølgelig klar over sin egen akilleshæl og forsøker nå å få drahjelp fra Microsoft. For i motsetning til iPaden har Microsoft siden 2013 hatt svært god omsetning på Office 365 og produktivitet, samarbeid og fleksibilitet har nå blitt hovedpulsåren i selskapet.

Consumer-Office-365-subs1

Det er som regel Office-programmene man  søker når man bytter fra iPad til PC eller Mac. Hvis Apple klarer å levere et produkt som ivaretar behovet for produktivitet innenfor iPad serien så vil selskapet også kunne konkurrere i mot hybrid-PCene. Apple har ikke software som klarer dette, men de har hardware. Hvis konkurrenten stiller med software så kan de lykkes på bedriftsmarkedet og i utdanningssektoren med sitt nye produkt.

Hvorfor kom ikke iPad Pro med Mac-operativsystemet OSX? Svaret på dette er trolig kannibalisme. Et produkt som fungerte som en Mac, men som ser ut som en iPad ville nemlig konkurrere med salget av både Mac og iPad. Som tidligere nevnt er iPaden i fritt fall, men Mac salget stiger selv om PC-salget generelt synker. Apple vil derfor ikke være tjent med en konkurrent til Mac, men de vil tjene mye på å få nytt liv i iPad-salget. I kjølvannet av iPad Pro- lanseringen kommer det nemlig også et oppdatert iOS 9. Hovedagendaen her er også  produktivitet og samarbeid. Det nye operativsystemet kommer med split-screen funksjoner og er optimalisert for nettverk og samarbeid. Lanseringen av iPad Pro og iOS 9 kan dermed være vel så viktig for iPad Air og iPad mini. Ikke minst hvis Apple klarer å få flere til å bruke Office 365 på iPad. Apple kan med andre ord skape nytt liv i salget av iPad Air og iPad mini selv om de iPad Pro går til grunne slik som Surface RT.

Så, hva ligger i fremtiden hos Apple? Microsoft har staket ut en tydelig kurs for fremtiden igjennom Windows 10, Continuum og Office 365, men hvor skal Apple? En mulighet er at Apple holder på iOS og ser en fremtid i dette operativsystemet. Det samme gjorde Microsoft i 2012 da de lanserte Windows 8 RT, men den gangen fant de ikke kjøpere. Hvis Windows 8 RT gikk til grunne på grunn av manglende apper og et vanskelig brukergrensesnitt, har Apple i teorien gode muligheter for å lykkes. Dette er imidlertid et risikabelt satsningsområde for Apple ettersom Microsoft fortsatt sitter med sin egen RT-kompetanse. Hvis Apple lykkes med iPad Pro har nemlig Microsoft muligheten til å relansere Surface RT uten store omkostninger. Surface RT kostet omkring kr. 2000,- da det gikk ut av produksjon. Dette gir Microsoft fritt spillerom til å oppgradere maskinvaren betraktelig før de eventuelt når iPad Pros pristak på omkring kr. 10 000,-

En anen teori kan være at Apple har skiftet retning og at de nå er på vei etter Microsoft og Windows 10. Ved lanseringen av iPad Pro og iOS9 har Apple i hovedsak lansert en Surface med Windows 8.1 RT. Microsoft brukte denne kompetansen til å lansere Windows 10, som igjen åpnet for Continuum. Hvis Apple følger det samme sporet er iPad Pro bare en nødvendig mellomlanding før Apple smelter sammen iOS og OSX. I så fall vil Apple lansere en ny hybrid-PC i løpet av de nærmeste tre årene. Da med et operativsystem som baserer seg på OSX og med en enterprise-funksjon som i all hovedsak minner om Continuum.

Så, tilbake til iPad Pro. Leverer Apple et produkt som er egnet for produktivitet, samarbeid og deling? Et produkt som er egnet for utdanningssektoren? Nei, så absolutt ikke. Apple gjør de samme feilene som Hollywood alltid har gjort. Man kan ikke lage en kassa-suksess ved å reprodusere et filmplott og deretter doble antallet filmeffekter. iPad Pro fremstår nettopp som en oppfølger. iPaden har med dette blitt dobbelt så stor, den har fått dobbelt så mange høyttalere, skjermoppløsningen har blitt dobbelt så bra og prisen har blitt dobbelt så dyr. Dessverre for Apple har jeg aldri hørt noen si at de ønsket seg dette, og da spesielt ikke innenfor utdanningssektoren. I Apples forsvar har de imidlertid levert på følgende område. De leverer en digital penn uten sidestykke.

 «It’s like we said on the iPad, if you see a stylus, they blew it.» – Steve Jobs, Apple 2010

Det er vanskelig å ikke være enig med Steve Jobs, men en ting er sikkert. Det var ikke pennen han mente!