iPad Pro – I feel a great disturbance in the Force

Da har endelig Nissen kommet med årets julepresanger. Katta er sluppet ut av sekken. Apple har lansert sin nye iPad Pro!

Jeg har ventet på dette helt siden jeg skrev Utdanning 3.0 – Et digitalt og didaktisk paradigmeskifte. Den gangen argumenterte jeg for hvorfor jeg mente fremtiden lå i hybrid-PCene og ikke i nettbrettene. På den tiden florerte det imidlertid med rykter om at Apple skulle lansere sin egen hybrid-PC, iPad Pro. Jeg var veldig spent på dette produktet av mange grunner. Først av alt fordi Apple som regel leverer produkter av svært høy kvalitet. Deretter fordi iPad-salget har vært i fritt fall de siste ni kvartalene samtidig som Surface-salget har vært i eksponentielt vekst. Og sist, men ikke minst, fordi Apple muligens kom til å levere et komplekst produkt som var egnet for produktivitet, samarbeid og deling. En hybrid-PC som var egnet for utdanningssektoren.

Nå er ventetiden over. iPad Pro er lansert og med brask, bram og glam som bare Apple kan iscenesette ble produktet presentert. Apple tilhengere over hele verden satt spendte, men denne gangen skjedde det noe uventet. iPad Pro kom ikke med Mac-operativsystemet OSX, men med mobil-operativsystemet iOS. Det var med andre ord  ikke snakk om en hybrid-PC, men et monster av en helt ordinær iPad. Deretter presenterte Phil Schiller det som kom til å bli kveldens store overraskelse – Kirk Koenigsbauer fra Microsoft. Der på scenen, under en Apple lansering, sto en av Microsofts egne sjefer for å vise at iPad Pro har bruksområder utover en ordinær iPad – hvis du installerer MS Office! Det er vanskelig å beskrive den surrealistiske ubehagelige følelsen av at noe var komplett i ubalanse:

«I felt a great disturbance in the Force, as if millions of voices suddenly cried out in terror and were suddenly silenced.»  – Obi-Wan Kenobi, Starwars IV.

iPad Pro har fantastisk design, grafikk, lyd og en penn uten sidestykke, men produktet misbruker Pro-tittelen. IPad Pro er ikke en hybrid-PC slik som Microsofts Surface Pro-serien, men kjører på et mobil-operativsystem slik som Surface RT. Apple har med andre ord relansert et produkt som fremstår som Surface RT på steroider, og Microsoft står på scenen (slik de selv gjorde ved lanseringen av Surface RT i 2012) og forteller om hvordan iPad Pro kan brukes sammen med Office-serien. Skuffelsen var stor blant Apples trofaste disipler. Dette var ikke et «Pro»-brett, men et «Maxi»-brett. Misfornøyde fans byttet øyeblikkelig ut «Pro» med «Maxi», og dessverre for Apple ble ikke «Maxi» plassert som et suffiks slik som ved iPad mini. Frustrerte tilhengere benyttet «Maxi» som prefiks og i løpet av noen minutter hadde det nye Apple-produktet fått tilnavnet MaxiPad (stort menstruasjonsbind).

Hva er det så Apple har presentert? Jo, de har presentert det samme som Microsoft gjorde ved Surface RT lanseringen i 2012 – Et nettbrett som forsøker å være en PC. Produktet er dermed den rake motsetningen til Surface Pro-seien – En PC som forsøker å være et nettbrett.

x2_story

Ironisk nok ble Apples lansering av iPad Pro predikert av tegneserietegneren  Joel Watson allerede i 2012. Han forutså da at Apple ville presentere et Surface-liknende nettbrett i 2015 og at tastaturet skulle få navnet Smart Cover Touch. Han må sies å ha vært imponerende presis i sin spådom selv om Apples tastatur fikk navnet Smart Keyboard. Hvorvidt den nye iPaden vil møte den samme skjebnen som Surface RT er ukjent, men det kan være interessant å spekulere i hvorfor Apple lanserer iPad Pro på mobil-operativsystemet iOS og ikke på operativsystemet OSX, og hvorfor står Microsoft på scenen og reklamerer for MS Office?

For å svare på disse spørsmålene må vi tilbake til den opprinnelige iPad-lanseringen i 2010. Steve Jobs introduserte iPaden som et produkt for lyd, bilde og lesing. Produktserien har dermed aldri vært ment for produktivitet og produksjon. Produktet ble imidlertid godt mottatt og salget av iPader eksploderte frem mot 2013. Siden den gang har imidlertid iPad salget vært i fritt fall. iPaden er fin til underholdning og rask informasjonsinnhenting, men når man skal få noe gjort så bytter man til en PC eller en Mac. Det er denne produktiviteten som Apple nå forsøker å knytte til iPad Pro og det er her Microsoft kommer inn. Da Phil Schiller introduserte Kirk Koenigsbauer fra Microsoft under iPad Pro lanseringen var det nemlig med følgende ord:

«It’d be great to have a developer come and show us what’s possible with professional productivity. And who to know better about productivity than Microsoft? Yeah, these guys knows Productivity!» – Phil Schiller, Apple 2015

Apple er selvfølgelig klar over sin egen akilleshæl og forsøker nå å få drahjelp fra Microsoft. For i motsetning til iPaden har Microsoft siden 2013 hatt svært god omsetning på Office 365 og produktivitet, samarbeid og fleksibilitet har nå blitt hovedpulsåren i selskapet.

Consumer-Office-365-subs1

Det er som regel Office-programmene man  søker når man bytter fra iPad til PC eller Mac. Hvis Apple klarer å levere et produkt som ivaretar behovet for produktivitet innenfor iPad serien så vil selskapet også kunne konkurrere i mot hybrid-PCene. Apple har ikke software som klarer dette, men de har hardware. Hvis konkurrenten stiller med software så kan de lykkes på bedriftsmarkedet og i utdanningssektoren med sitt nye produkt.

Hvorfor kom ikke iPad Pro med Mac-operativsystemet OSX? Svaret på dette er trolig kannibalisme. Et produkt som fungerte som en Mac, men som ser ut som en iPad ville nemlig konkurrere med salget av både Mac og iPad. Som tidligere nevnt er iPaden i fritt fall, men Mac salget stiger selv om PC-salget generelt synker. Apple vil derfor ikke være tjent med en konkurrent til Mac, men de vil tjene mye på å få nytt liv i iPad-salget. I kjølvannet av iPad Pro- lanseringen kommer det nemlig også et oppdatert iOS 9. Hovedagendaen her er også  produktivitet og samarbeid. Det nye operativsystemet kommer med split-screen funksjoner og er optimalisert for nettverk og samarbeid. Lanseringen av iPad Pro og iOS 9 kan dermed være vel så viktig for iPad Air og iPad mini. Ikke minst hvis Apple klarer å få flere til å bruke Office 365 på iPad. Apple kan med andre ord skape nytt liv i salget av iPad Air og iPad mini selv om de iPad Pro går til grunne slik som Surface RT.

Så, hva ligger i fremtiden hos Apple? Microsoft har staket ut en tydelig kurs for fremtiden igjennom Windows 10, Continuum og Office 365, men hvor skal Apple? En mulighet er at Apple holder på iOS og ser en fremtid i dette operativsystemet. Det samme gjorde Microsoft i 2012 da de lanserte Windows 8 RT, men den gangen fant de ikke kjøpere. Hvis Windows 8 RT gikk til grunne på grunn av manglende apper og et vanskelig brukergrensesnitt, har Apple i teorien gode muligheter for å lykkes. Dette er imidlertid et risikabelt satsningsområde for Apple ettersom Microsoft fortsatt sitter med sin egen RT-kompetanse. Hvis Apple lykkes med iPad Pro har nemlig Microsoft muligheten til å relansere Surface RT uten store omkostninger. Surface RT kostet omkring kr. 2000,- da det gikk ut av produksjon. Dette gir Microsoft fritt spillerom til å oppgradere maskinvaren betraktelig før de eventuelt når iPad Pros pristak på omkring kr. 10 000,-

En anen teori kan være at Apple har skiftet retning og at de nå er på vei etter Microsoft og Windows 10. Ved lanseringen av iPad Pro og iOS9 har Apple i hovedsak lansert en Surface med Windows 8.1 RT. Microsoft brukte denne kompetansen til å lansere Windows 10, som igjen åpnet for Continuum. Hvis Apple følger det samme sporet er iPad Pro bare en nødvendig mellomlanding før Apple smelter sammen iOS og OSX. I så fall vil Apple lansere en ny hybrid-PC i løpet av de nærmeste tre årene. Da med et operativsystem som baserer seg på OSX og med en enterprise-funksjon som i all hovedsak minner om Continuum.

Så, tilbake til iPad Pro. Leverer Apple et produkt som er egnet for produktivitet, samarbeid og deling? Et produkt som er egnet for utdanningssektoren? Nei, så absolutt ikke. Apple gjør de samme feilene som Hollywood alltid har gjort. Man kan ikke lage en kassa-suksess ved å reprodusere et filmplott og deretter doble antallet filmeffekter. iPad Pro fremstår nettopp som en oppfølger. iPaden har med dette blitt dobbelt så stor, den har fått dobbelt så mange høyttalere, skjermoppløsningen har blitt dobbelt så bra og prisen har blitt dobbelt så dyr. Dessverre for Apple har jeg aldri hørt noen si at de ønsket seg dette, og da spesielt ikke innenfor utdanningssektoren. I Apples forsvar har de imidlertid levert på følgende område. De leverer en digital penn uten sidestykke.

 «It’s like we said on the iPad, if you see a stylus, they blew it.» – Steve Jobs, Apple 2010

Det er vanskelig å ikke være enig med Steve Jobs, men en ting er sikkert. Det var ikke pennen han mente!

 

 

Reklamer

Spesialundervisning – Retten til å bli en skoletaper

Det nærmer seg skolestart og et nytt parti med skoletapere er på vei mot en heller usikker fremtid. Forventningsfulle og litt solbrente er de klare for sin første dag i 8. klasse. Noen gruer seg og noen gleder seg. Alle er de spente på hvordan ungdomsskolen vil være og hvilke karakterer de vil oppnå i de ulike fagene. Heldigvis vet de det ikke ennå, men hver femte elev som går ut av ungdomsskolen med gjennomsnittskarakter lavere enn 3,0 mottar trygd innen de har fylt 24 år (Aftenposten, 2014).

Nå er det ikke slik at hvem som helst kan bli en skoletaper, men vi vet tidlig hvem som ligger an til å bli det. Først og fremst kjennetegnes skoletaperne ved at de strever med skolefagene. De fleste av dem mottar spesialundervisning på ungdomsskolen. I 2014 mottok gjennomsnittlig 11% av elevene på 10. trinn spesialundervisning og omkring 70% av disse var gutter (Udir, 2014). I tillegg defineres omkring halvparten av dem som atferdsproblematiske av lærerne (Udir, 2004). I denne sammenheng bør man også peke på at gutter født i desember, har 30% større sannsynlighet for å få en AD/HD-diagnose enn gutter født i januar. For jenter er sannsynligheten for den samme diagnosen henholdsvis 70% større i desember enn for de som er født i januar (Innsikt, 2012). Sannsynligheten er også stor for at eleven også strever med lese- og skrivevansker. Statistisk sett er sammenhengene mellom kjønn, lese- og skrivevansker og fødselstidspunkt så sterke at man har regne seg frem til at en fremmedspråklig gutt som er født i desember og som søker videregående skole på særskilt grunnlag har en gjennomsnittskarakter på 2,62. På den andre siden har man beregnet at en etnisk norsk jente som er født i januar og som søker videregående skole på ordinært grunnlag har en gjennomsnittskarakter på 4,33 (Aftenposten, 2009).

Med så sterke sammenhenger og så store konsekvenser er det viktig at skolene gjør hva de kan for å begrense antallet skoletapere. Problemet er imidlertid at helt siden de statlige spesialskolene ble nedlagt i 1976 har tiltakene og organiseringen av spesialundervisningen vært mer eller mindre den samme. Enhetsskolemodellen ble implementert i Norge på et ideologisk grunnlag, men nesten 40 år senere vet vi lite om hvilke fordeler eller ulemper dette har for de involverte elevene. Vi vet ikke en gang om de elever som mottar spesialundervisning presterer bedre enn de ville ha gjort uten slik oppfølging (SSB, 2011). Mye tyder imidlertid på at svært mange ville kommet bedre ut uten den spesialundervisningen de får tilbud om.

Elever som ikke har et tilfredsstillende utbytte av den ordinære opplæringen har rett til spesialundervisning. Det er med andre ord ikke medisinske, men pedagogiske årsaker som skal avgjøre om en elev får tilbud om spesialundervisning. Det dreier seg derfor ikke bare om elevens evner og forutsetninger, men også om hvordan den ordinære opplæringen makter å følge opp eleven. Statistisk sett konkluderer imidlertid PP-tjenesten med at det er eleven som ikke har forutsetninger til å følge den ordinære opplæringen. Vanligvis har eleven da rett til spesialundervisning i fagene norsk, engelsk og matte, samt arbeidsprosess. Skolen blir deretter anbefalt å organisere opplæringen i klassen, i gruppe eller som eneundervisning. Dette skjer som regel uten at PP-tjenesten uttaler seg om hvorvidt klassens opplæring er egnet for eleven eller hvorfor eleven vil ha godt av å være i mindre grupper eller alene med lærer.

Sett i fra skolens ståsted er det imidlertid både økonomisk og systemisk gunstig å organisere spesialundervisning i grupper. Resultatet blir dermed at kun et fåtall av elevene ender opp med å motta spesialundervisning inne i klassene sine (27%). De aller fleste elevene (73%) får spesialundervisning utenfor klassene sine – alene (13%) og i mindre grupper (60%) (Utdanningsforbundet, 2014). Det primære hjelpetiltaket i norsk skole er dermed at man forsøker å hjelpe elever med lese-, skrive- og/eller atferdsvansker ved å isolere dem fra klassen. Man fjerner alle kompetente rollemodeller på samme alder og forsterker elevenes følelse av annerledeshet. Deretter lar man den blinde lede den døve. De andre elevene i gruppen har etter all sannsynlighet også lesevansker, skrivevansker og atferdsvansker. I tillegg til dette mottar omkring halvparten av elevene opplæring fra en ufaglært person (VG, 2011). Det primære hjelpetiltaket til elevene blir dermed retten til et fellesskap av inkompetanse. Det triste er at de aller fleste elevene benytter seg av denne rettigheten. Opplæringsloven §1-3 stadfester at alle elever har rett til å få opplæringen tilpasset sine evner og forutsetninger. Hvile rettigheter er det egentlig Opplæringsloven §5 gir elevene? Retten til å være annerledes? Retten til å ikke bli stilt krav til? Retten til å bli en skoletaper?

Med denne bakgrunnen kan det kanskje virke litt underlig at Statistisk sentralbyrå i 2011 ikke kunne uttale seg om elever som mottar spesialundervisning presterer bedre enn elever som ikke mottar denne typen oppfølging. Dette handler da mest om tilgjengelige statistiske data og ikke hvorvidt spesialundervisningen fører til bedre læring hos elevene.

Allerede på 1990-tallet gjennomførte Jens B. Grøgaards en undersøkelse der han fulgte et stort utvalg elever som begynte i videregående i perioden 1996-1999. Han fant da ut at elevene med spesialundervisning tjente faglig og sosialt på å gå i klasser med elever uten spesialundervisning. De burde derfor ikke få opplæring i tilrettelagte grupper i den videregående skolegangen. I tillegg oppdaget han med at prestasjonssterke elever også tjente faglig og sosialt på at klassene ble åpnet for elever med spesialundervisning. Konklusjonen ble at elever med spesialundervisning i ordinære klasser kombinert med ekstra ressurser, gir en gjennomsnittlig gevinst i prestasjoner og kompetanseoppnåelse for alle grupper ved skolen (Grøgaard, 2002). Denne effekten er senere reprodusert ved mange andre skoler og resultatene lar seg både reprodusere på barneskoler, ungdomsskoler og videregående skoler.

Med dette utgangspunktet fremstår det nesten underlig at spesialundervisning som gruppeundervisning og som eneundervisning i det hele tatt er tillatt. Ikke minst fordi vi også benytter omkring 10 milliarder kroner på denne typen tilrettelegging. Dette var da også bakgrunnen til Søgnen-utvalget da de ønsket å fjerne retten til spesialundervisning etter enkeltvedtak allerede i 2003 (NOU 2003:16). Da forslaget ble sendt på høring konkluderte imidlertid Kunnskapsdepartementet med at det var mange som var imot forslaget. I ettertid kan det imidlertid diskutere hvor mange det egentlig var for da høringsuttalelsene ble gjennomgått i 2006 virket det som om mer eller mindre halvparten av respondentene var positive til å avvikle  spesialundervisningen. Det kan imidlertid se ut som om det har vært viktigere for Kunnskapsdepartementet å fokusere på hvem som var uenige i forslaget instedet for å fokusere på hvorfor de var uenige i forslaget. I en rekke høringsuttalelser ble det nemlig uttrykt frykt for at fylkeskommuner, kommuner og skoler ikke ville prioritere unge med behov for spesialundervisning hvis de ikke hadde et lovverk i ryggen. Pedagogiske argumenter var imidlertid sjelden nevnte verken i høringsuttalelsene, stortingsmeldingen eller ved behandlingen i Stortinget. Det diskuteres med andre ord ikke om elevene har utbytte av spesialundervisning, men hvorvidt de skal ha rett til spesialundervisning. Selv om Stortinget uttalte kjennskap til problemer og utfordringer med den eksisterende spesialundervisningen endte de derfor opp med å videreføre spesialundervisningen for å ivareta elevenes rettsikkerhet (St.meld. nr. 030, 2003-2004). Rettsikkerheten var med andre ord viktigere enn læringsutbyttet hos elevene.

I 2007 kom første delrapport fra evalueringen av Kunnskapsløftet. Rapporten konkluderer med at spesialundervisningen fungerer som en kanal ut av den ordinære opplæringen samtidig som den faglige utviklingen hos elevene uteblir eller svekkes (Udir, 2007). Med andre ord konkluderer rapporten med at elever som mottar spesialundervisningen ikke blir flinkere på skolen, men tvert imot blir dårligere på skolen. Delrapporten følges deretter opp av Midtlyngutvalget noen år senere (NOU 2009:16). Igjen forsøker et statlig oppnevnt utvalg å avvikle spesialundervisningen, men dessverre ble resultatet det samme. Igjen kan det se som om det har vært viktigere for Kunnskapsdepartementet å fokusere på hvem som var uenige i forslaget instedet for å fokusere på hvorfor de var uenige i forslaget. Heller ikke denne gangen argumenteres det i forhold til elevenes trivsel, læringsutbytte eller framtidsutsikter.

Hvem er det så som er uenige med at spesialundervisningen skal avvikles? Herunder kan det nevnes at blant annet Utdanningsforbundet, som organiserer de fleste grunnskolelærerne, var negative til forslaget (Utdanningsforbundet, 2014). Flere studier påpekt da også at spesialundervisning har klare avlastningsfunksjoner i forhold til den ordinære opplæringen. Dette indikerer at det eksisterer spesialpedagogisk praksis i skolen imøtekommer lærernes og skolens behov like mye eller mer enn elevenes behov. For selv om forskning viser at elevene verken trives eller lærer spesielt mye i små homogene grupper så øker lærerens trivsel i stor grad. Det er med andre ord et behov for å fjerne elevene fra den ordinære opplæringen. Dette kommer da også tydelig frem da Norsk Lektorlag så sent som i 2012 utrykte:

«For at behovet for spesialundervisning skal kunne begrenses, må skolene i større grad enn nå få muligheten til å organisere den ordinære undervisningen ved hjelp av organisatorisk differensiering. » (Norsk lektorlag, 2012)

På dette tidspunktet har imidlertid mange skoleeiere, rektorer og lærere blitt klar over paradokset i spesialundervisningen og man begynner å gjøre endringer både nasjonalt og internasjonalt. I 2007 endret Nossebro skola sin paraksis og gikk over til inkluderende spesialundervisning. Elevene blir med andre ord hentet inn igjen i klassene sine og ingen elever får opplæring alene eller i mindre grupper. Nossebro skola går deretter fra å være en av Sveriges dårligste skoler til å bli en av Sveriges beste skoler i løpet av 3 år. I 2009 endret også Mølladammen skole sin praksis og deretter følger Solvang skole (2010), Dovre kommune (2011), Mæla ungdomsskole (2012), Sandefjord kommune (2013), og Menstad ungdomsskole (2014) m.fl.

Samtidig som skolene som innførte inkluderende spesialundervisning kan vise til nedgang i antall elever med spesialundervisning, økt læringsutbytte for både elever med og uten spesialundervisning, samt økt trivsel og motivasjon blant elevene, strever Regjeringen med å nå sine mål. Spesialundervisningen i Norge har nemlig ikke sunket slik Stortinget bestemte i 2003. Den har økt og den har økt mye!

Spesialundervisning-2005-2014

I 2011 var daværende Kunnskapsminister Kristin Halvorsen under hardt press ettersom stadig flere påpeker spriket i mellom teori og praksis innenfor spesialundervisningen. Skolen har begynt å produsere skoletapere og mange har begynt å snakke om såkalte spesialundervisningskarrierer. Det ble snakket om elever som bare skulle ha noen timer ekstra hjelp i rettskrivning, men som aldri ble flinke nok til å returnere til klassen sin. I et innlegg i Dagsavisen i 2011 er Kunnskapsministeren presset så langt at hun svarer kritikken med følgende uttalelse:

«Vi har ingen dokumentasjon som tilsier at spesialundervisning svekker elevenes motivasjon, arbeidsinnsats og resultater.» (Dagsavisen, 2011).

Å bruke 10 milliarder skattekroner på et skoletilbud fordi man ikke kan dokumentere at det er skadelig for elevene kan jo kanskje virke underlig? Så var det som kjent ikke det viktigste for Kunnskapsdepartementet. Spesialundervisning skal likevel være en ekstra sikring for elever med behov for støtte, avslutter Kunnskapsministeren.

I 2012 ble forskningsprosjektet The function of special education (SPEED) opprettet som et samarbeid i mellom Høgskolen i Hedemark og Høgskolen i Volda (HiV, 2012). Hovedmålet med prosjektet er å studere innholdet i og utbytet av spesialundervisningen. I 2014 legger Peder Haug frem noen av resultatene fra prosjektet under Conference on Global Health and Vaccination Research (GLOBVAC). Resultatene viser som tidligere at elever med spesialundervisning trives dårligere på skolen og viser mer læringshemmende atferd. Elevene er imidlertid mye mer aktive i spesialundervisningen enn i den ordinære opplæringen og elevene er mye mer aktive når de får opplæring av en spesialpedagog enn av en ufaglært person. De mest interessante funnene er imidlertid at lærernes oppfatning av elevene er stabile over tid. Peder Haug stiller derfor spørsmålstegn med hvorvidt funnene viser at elevene i stor grad stigmatiseres av lærerne eller hvorvidt funnene viser at spesialundervisningen ikke har effekt på elevenes læring. Dette på tross av at høy elevaktivitet forventes å korrelere med høyt læringsutbytte (GLOBVAC, 2014).

Nå nærmer vi oss skolestart for skoleåret 2015-16. Det er det siste skoleåret før vi kan feire 40 år med spesialundervisning i Norge. Det er virkelig noe å feire, for det viser et viktig og positivt samfunnstrekk – Ønsket om et inkluderende samfunn og en likeverdig opplæring for alle. La oss imidlertid håpe at det blir det siste jubileet vi feirer. Opplæringsloven §5 og spesialundervisningen har kanskje en sentral ideologisk forankring, men lovverket har for lengst utspilt sin praktiske rolle.

Det er selvfølgelig ikke bare å fjerne paragrafen fra Opplæringsloven. Spesialundervisningen er mer kompleks enn som så. Hvilke lærer har vel ikke kjent på følelsen av å ikke strekke til i undervisningen? Hvem kunne vel ikke ønske seg litt ekstra hjelp i timene slik at man kunne følge opp alle elevene som trenger det? Det er jo selve kjernen av retten til spesialundervisningen. Elevens rett til å få oppfølging når eleven trenger det.

La oss gjøre et lite tankeeksperiment. Hva om Opplæringsloven §5 ble skrevet slik at PP-tjenesten måtte legge mer fokus på hvordan den ordinære opplæringen makter å følge opp den enkelte elev? Hva om loven hadde fastsatt at lærere som ikke gir eller ikke klarer å gi elevene tilfredsstillende utbytte av opplæringen, har rett til spesialundervisning? I vurderingen over hva slags opplæringstilbud som skal gis, skal det særlig legges vekt på utviklingsutsiktene til læreren. Kjenner du hvor provoserende det høres ut? Føler du allikevel paradokset? Var det ikke nettopp læreren som trengte spesialundervisningen? Var det ikke nettopp læreren som ønsket seg tid til å følge opp hver enkelt elev? Var det ikke læreren som trengte retten til spesialundervisningen?

Velkommen tilbake til et nytt skoleår alle skoletapere! Jeg håper dere går lysere tider i møte enn deres forgjengere!

 

 

 

Utdanning 3.0 – Et digitalt og didaktisk paradigmeskifte

Jeg elsker kompleksitet og det faktum at fremtiden er et virvar av løse variabler. De fleste mennesker forsøker å skape stabilitet i livene sine og søker forutsigbarhet inn i fremtiden, men plutselig dukker det opp hendelser eller nyvinninger som tar deg med i en helt annen retning enn det du hadde trodd for bare noen dager siden. Denne gangen var det Microsoft som endret utdanningssektorens fremtiden under Microsoft Build Developer Conference i april 2015. Der var det mange som lot seg imponere av Microsofts nyvinninger, men få har kommentert hvordan den nye teknologien har potensiale til å skape et didaktisk paradigmeskifte i skoleverket.

Frem til nå har tilgangen til teknologi vært mer enn begrenset i norske klasserom. Problemer knyttet til kompetanse, økonomi, brukerhåndtering, internett tilgang og ikke minst batterikapasitet, har satt rammene for de fleste skolene her i landet. De senere årene har imidlertid mange skoler og kommuner forsøkt å møte fremtiden igjennom nettbrett. Her har mange sett fordelene med høy mobilitet, enkel brukerhåndtering og ikke minst god batterikapasitet. Apples iPad har i denne sammenheng hatt en særstilling både i norske og internasjonale klasserom. Dette skyldes en rekke forsterkende mekanismer i markedet. I 2012 besatt nemlig Apples iPad omkring 70 prosent av det private markedet for nettbrett. Dermed satset de fleste norske og internasjonale aktørene nettopp på denne teknologien. Blant disse var også underleverandørene til skoleverket. Det var med andre ord ikke de didaktiske mulighetene i iPadene som drev implementeringen av iPaden inn i skolen (mulighetene er omkring de samme uansett nettbrett), men det faktum at iPaden var det eneste nettbrettet som ble støttet av norske og internasjonale underleverandører. Det finnes i dag en rekke forskning som viser god effekt av iPad i skolen. Det paradoksale er imidlertid at forskning på nettbrett fra andre leverandører er mer eller mindre utilgjengelig. Læringsutbyttet for nettbrett i skolen er dermed blitt knyttet til iPad som merkevare og ikke til den didaktiske bruken av nettbrett i skolen. Dette har igjen forsterket iPadens posisjon i utdanningssektoren.

Etter hvert som tiden gikk kom det imidlertid nye produkter på markedet. Det var spesielt de nye hybrid-PCene / 2-i-1 produktene som fattet interesse. Disse produktene var tykkere, tynger og hadde mindre batterikapasitet enn nettbrettene, men til sin fordel hadde de ikke begrensningene som fulgte med nettbrettene. Produktene ble imidlertid raskt forbedret og hybrid PCene /  2-i-1 produktene ble tynnere, lettere og fikk bedre batterikapasitet. Dermed begynner salget av nye nettbrett å stupe i 2013.

kgi-ipad-feb-2015

Nettbrettsalget fortsetter å stupe frem til 2015. I første kvartal 2015 stuper nettbrettsalget med hele 36,8 prosent. Apples iPader faller med 29 prosent. Samtidig øker salget av bærbare PCer med 29,2 prosent og Apple tjener for første gang mer på Mac-salget enn på nettbrettsalget. Nettbrettsalget forventes å falle videre i tredje kvartal, mens salget av bærbare PCer og hybrid PCer forventes å stige. Ikke minst på grunn av det nye operativsystemet Windows 10 og de nye Surfacene fra Microsoft. Sistnevnte økte salget med 24 prosent første kvartal og er også bygget spesielt for å møte behovet i utdanningssektoren. Apple har på sin side heller ikke sovet i timen, for ryktene sier at Apple kommer med en Surface kopi. I denne sammenheng er det snakk om Apples første hybrid PC / 2-i-1 produkt med digital penn. Trolig får den navnet iPad Pro eller iPad+.

Det er nettopp her det didaktiske paradigmeskiftet kommer inn. For da Apples iPad overtok de norske klasserommene på grunn av et enormt utvalg av apper bestemte Microsoft seg for å gå i en ny retning. De begynte å lage produkter og programvare med bakgrunn i «21st century skills». Produkter som var spesialisert for bruk i arbeidslivet, i skolen og i opplæringssituasjoner. Kreativitet, samarbeid, kommunikasjon, fleksibilitet og produktivitet skulle gjennomsyre både teknologien og programvaren. Under Microsoft Build Developer Conference i april 2015 løftet Microsoft på sløret og viste oss hva vi kunne vente oss i løpet av året.

På overflaten ser det meste ut som det alltid har gjort hos Microsoft, men under overflaten ligger det omfattende endringer i det nye operativsystemet. Apples iPader la forholdene til rette for å flytte utdanningssektoren i Norge fra utdanning 1.0 til utdanning 2.0. Når Microsoft implementerer Windows 10 i løp av dette året legger de samtidig til rette for å flytte utdanningssektoren over til utdanning 3.0.

eduction3

Windows 10 er bygget med ett mål for øye og det er å være det mest fleksible operativsystemet igjennom tidene. Microsoft kaller dette Continuum og har potensiale til å endre hvordan utdanningssektoren tenker omkring brukerhåndtering og nettverk. Samtidig presser teknologien frem et nytt tankesett omkring digital didaktikk, pedagogikk og ferdigheter. Windows 10 fungerer nemlig likt uavhengig av hvilken enhet som benyttes. På denne måten kan en elev starte en skoleoppgave på skolens PC, redigere den på sin egen telefonen (som kan tilkobles ekstern skjerm og tastatur) og ferdigstille den på nettbrettet hjemme. Ettersom Continuum er brukerorientert viskes skillet ut i mellom det som tidligere var ansett som skolens nettverk og det som var ansett som elevens private eiendom. Continuum er likt både på skolen og hjemme, men eleven og læreren bestemmer hvilke filer som skal deles, hvilke rettigheter de ulike brukerne skal ha og hvor filen skal lagres. Fildeling er forså vidt ikke noe nytt, men den fullstendige integrasjonen i Windows 10 gjør at fildelingen går sømløst igjennom operativsystemet og gir muligheter for samskriving og sanntidsredigering uten å måtte gå veien om skytjenester. For første gang er det laget et operativsystem til PC som legger til rette for kompleksitet og kompleksitetshåndtering i skole, fritid og arbeid. 

Det er her skillet i mellom nettbrettene og hybrid PCene / 2-i-1 produktene blir tydelig. Nettbrettene er produsert for konsumenter. Målet er effektiv, enkel og rask tilgang til informasjon, men nettbrettene strever med produksjon, lagring og deling. For å bøte på dette blir det produsert en rekke apper. Hver enkelt app er spesialisert til å løse en gitt oppgave. Hvis appen ikke finnes kan oppgaven heller ikke løses. Det er her Appels iPad er i en særstilling med mer enn 1,5 millioner tilgjengelige apper. Det er med andre ord det mest fleksible nettbrettet på markedet. Didaktisk og pedagogisk sett er det imidlertid problematisk. Det er nemlig ikke utdanningssektoren som definerer hvordan man ønsker å benytte teknologien. Det er teknologien som definerer innholdet og didaktikken i utdanningssektoren. Hvis appen ikke finnes kan oppgaven som sakt ikke løses.

På den andre siden finner vi hybrid PCene / 2-i-1 produktene som er produsert for produktivitet, lagring og deling, men som er mer komplekse og kompliserte sett opp mot nettbrettene. Det er imidlertid denne kompleksiteten som har potensialet til å ta utdanningssektoren i Norge fra utdanning 2.0 til utdanning 3.0. En hvilken som helst PC, nettbrett eller telefon med Windows 10 kan nemlig med et par tastetrykk endre  et hvilket som helst dokument til en sosial arena. En elevtekst forvandles til en chat i løpet av sekunder, den publiseres på internett som en blogg og etter noen minutter er den en del av et sosialt nettverk på tvers av alder, yrke og landegrensene. Til slutt sitter eleven igjen med et mylder av nye innspill, endringer og modifikasjoner som igjen blir en del av elevens læring. Elevens opplæring og ferdigheter flyttes dermed vekk i fra faktakunnskap og spesifikke programmer og over i «21st century skills». 

I et slikt tankesett vil variasjon og kompleksitet anses som kjernen i den didaktiske organiseringen av læring. Samtidig vil antallet koblinger og noder i det digitale nettverket være utslagsgivende for resultatet. Med andre ord vil antallet enheter som benytter Windows 10 ha like stor betydning for det digitale bidraget som antallet apper har betydning for Apples iPad. Microsoft er klar over denne effekten og frigir derfor det nye operativsystemet gratis til forbrukerne. Målet er at 1 milliard enheter skal benytte Windows 10 i løpet av 3 år. Det går Apples 1,5 millioner apper en høy gang.

Avslutningsvis ønsker jeg å poengtere at denne teksten ikke er ment som en argumentasjon i mellom Apple og Microsoft. Kjernen i teksten handler om skillet i mellom nettbrett og hybrid PCene / 2-i-1 produktene. Apples iPad er benyttet som eksempel rett og slett fordi det er det mest dominerende nettbrettet i markedet og i utdanningssektoren. Jeg gleder meg til å se Apples første hybrid PC / 2-i-1 produkt på markedet. De skuffer sjelden når det kommer til kvalitet, design og håndverk. Det store spørsmålet er imidlertid hvorvidt de klarer å frigjøre potensialet i sitt eget operativsystem.