Stikkordarkiv: Utdanning

Forvaltningslogikk – Den digitale didaktikkens arnested

Bjørn Bolstad har i sin blogg: «Forvaltning eller kvalitet? Ja takk, men ikke samtidig!» satt ord på hvordan frustrasjon oppstår i spenningsfeltet i mellom «forvaltningslogikken» og «kvalitetslogikken» i skoleverket. Hvis du ikke har lest bloggen hans anbefaler jeg deg å lese den før du fortsetter. Denne bloggen bygger videre på prinsippene som Bjørn Bolstad beskriver, men denne gangen handler det imidlertid om digital didaktikk.

Jeg ser på didaktikk som en kunstform innenfor pedagogikken. Didaktikk handler om å formidle en tanke, en ide eller en følelse på lik linje med de andre store kunstretningene. Lærerne er på sin side autonome til å velge sin uttrykksform slik som kunstnerne, og deres ferdigheter dyrkes eller hates av elevene på samme måte som kunstneren lider under kunstkritikeren. En dyktig kunstner når sitt publikum, skaper engasjement og setter agendaen i samfunnet. Det samme gjør læreren.

Hvordan passer så «forvaltningslogikken» inn i kunsthistorien? Jo, fra tidenes morgen har skulpturell kunst hatt to ulike angrepsvinkler – modellering eller konstruksjon. Michelangelo er kanskje en av de mest kjente innenfor modellering. Han så på naturen som en fiende som var nødt til å overvinnes. For Michelangelo var billedhuggerens arbeid å frigi skulpturen som allerede befant seg inne i steinen. Han trodde at enhver stein hadde en iboende skulptur, og at det å skulptere simpelthen gikk ut på å hugge vekk det som ikke hørte statuen til. Dette er «forvaltningslogikk» på sitt ytterste. Man har en ressurs – hvordan skal man forvalter den best mulig?

På den andre siden av skalaen finner vi Leonardo da Vinci. Hans utgangspunkt var en helt annen enn Michelangelos. Leonardos utgangspunkt var ikke materie, men ideen. Han vurderte, studerte og forsket på ulike løsninger til han tilslutt kom frem til en skisse for sitt endelige arbeid. Deretter fant han frem til, eksperimenterte og vurderte, kvalitetene til ulike materialer, før han til slutt satte dem sammen til et endelig produkt. Dette er «kvalitetslogikk» på sitt ytterste. Man har en ide – hvordan formidler man den best mulig ?

Så skal vi flere hundre år frem i tid. Skoleverket har vært igjennom noen av de største omveltningene i moderne tid og skoleverket er overmodent for en helhetlig implementering av informasjonsteknologi. Det store spørsmålet er imidlertid – hvordan? Hvor er arnestedet? Hva legger man på og hvordan får man liv i de didaktiske glørne? Skal man benytte «forvaltningslogikk» eller «kvalitetslogikk»? Målet er det samme. Man ønsker fyr i den digitale didaktikken!

I Oslo-området utkrystalliserer det seg nå et interessant fenomen. Et skille i mellom «forvaltningslogikk» og «kvalitetslogikk». Et skille i mellom Michelangelo og Leonardo!

Oslo-skolen implementerte høsten 2015 prosjektet Skoleplattform Oslo. Utgangspunktet for implementeringen er «kvalitetslogikken» og hva utdanningssektoren trengte for å formidle sitt budskap. Det er med andre ord den pedagogiske ideen som ligger i det digitale didaktikkens arnested. Resultatet har blitt at samtlige grunnskoler i Oslo implementerer ItsLearning og Office 365 Education for alle sine elever. Alle elever får tilgang til Microsoft Office-programmer som Outlook, Word, Excel, PowerPoint, Access, PublisherSway, Skype, Yammer, Delve og OneNote i en skybasert tjeneste. Dette betyr at de har tilgang til filer og dokumenter uansett hvor de befinner seg og uansett hva slags hardware de benytter seg av. Elevene får også muligheten til å laste ned Office 365 på private maskiner. I skyen får de et personlig lagringsområde i OneDrive. Skoleplattform Oslo omfatter også de videregående skolene slik at det digitale rammeverket følger elevene fra barnehagen og frem til utgangen av videregående skole. Samtidig implementerer også Høgskolen i Oslo og Akershus Office 365 Education for alle sine studenter og Universitetet i Oslo startet forsøk med den samme programvaren.

Den samme utviklingen finner vi også i de nærliggende kommunene der Asker kommune, Hole kommune, Lier kommune, Akershus fylkeskommune og Buskerud fylkeskommune driver forsøk med, eller implementerer Office 365 Education, alene eller i samhandling med Itslearning. Samtlige av kommunene og fylkeskommunene i Oslo-området ser dermed ut til å samle seg om en felles tilnærming til den digitale didaktikken!

Så kommer det spennende. Det er et unntak – Bærum kommune!

I mens de andre kommunene og fylkeskommunene har samlet seg om «kvalitetslogikken» og er i ferd med å implementere mer eller mindre de samme løsningene, har Bærum kommune gått i stikk motsatt retning. I Bærum er det ikke software som Office 365 Education eller skylagring, men hardwaren som driver den digitale utviklingen. Høyre-politikerne i Bærum kommune gikk sågar til valg for å implementere en-til-en iPad i kommunen. Samtlige elever i kommunen skal få hver sin iPad og maskinvaren ser ut til å implementeres etter Michelangelos  «forvaltningslogikk» – Hva kan iPaden brukes til ? Det er med andre ord ikke pedagogikken som ligger i den digitale didaktikkens arnested i Bærum, men iPaden!

Nå skal ikke jeg avgjøre om «forvaltningslogikken» eller «kvalitetslogikken» er det beste utgangspunktet for den digitale utviklingen i skolen, men det er interessant hvordan en enkelt kommune tør stikke seg frem. Det står det respekt av! Ikke minst fordi skoleeier som den eneste i sitt nærområde har tatt grep om den digitale didaktikken i kommunen. Der de andre kommunene og fylkeskommunene har lagt til rette for at lærerne skal få et handlingsrom til å utvikle sin digitale didaktikk har skoleeier i Bærum tatt grep om didaktikken i seg selv. Skoleeier setter agendaen for den didaktiske praksisen i kommunen og samler alt og alle om en type hardware, software og didaktikk. Hvis iPad-prosjektet i Bærum lykkes vil skoleeieren Bærum kommune og den politiske partiet Høyre fremstå som en bauta i norsk teknologihistorie. Det er David mot Goliat! Michelangelo har fått sin marmorblokk og leter nå etter steinens iboende skulptur!

Men hva om Michelangelo ikke finner skulpturen sin? Hva om Leonardo bygger høyere, flottere og raskere? Samtlige av de andre kommunene og fylkeskommunene i Oslo-området støtter opp om Leonardo! Bærum kommune går «kjerringa mot strømmen» og vil for alltid fremstå som ignoranter i den teknologiske utviklingen hvis iPad-prosjektet feiler. Spørsmålet er dermed om skoleeier tør satse alt på ett kort. Skal alle lærerne i Bærumsskolen hugge i marmor? Det som i hvert fall er sikkert er at en mellomting vil være falitt. Modellering og konstruksjon er dikotomier av rette forstand. Forvaltning eller kvalitet? Ja takk, men ikke samtidig!

Ingen ting er hugget ut i stein foreløpig. Det eneste som er sikkert er at saken skal opp i BAUN i slutten av november 2015. Kun fremtiden vil vise hvem og hvor det blåses liv i den digitale didaktikken!

Spesialundervisning – Retten til å bli en skoletaper

Det nærmer seg skolestart og et nytt parti med skoletapere er på vei mot en heller usikker fremtid. Forventningsfulle og litt solbrente er de klare for sin første dag i 8. klasse. Noen gruer seg og noen gleder seg. Alle er de spente på hvordan ungdomsskolen vil være og hvilke karakterer de vil oppnå i de ulike fagene. Heldigvis vet de det ikke ennå, men hver femte elev som går ut av ungdomsskolen med gjennomsnittskarakter lavere enn 3,0 mottar trygd innen de har fylt 24 år (Aftenposten, 2014).

Nå er det ikke slik at hvem som helst kan bli en skoletaper, men vi vet tidlig hvem som ligger an til å bli det. Først og fremst kjennetegnes skoletaperne ved at de strever med skolefagene. De fleste av dem mottar spesialundervisning på ungdomsskolen. I 2014 mottok gjennomsnittlig 11% av elevene på 10. trinn spesialundervisning og omkring 70% av disse var gutter (Udir, 2014). I tillegg defineres omkring halvparten av dem som atferdsproblematiske av lærerne (Udir, 2004). I denne sammenheng bør man også peke på at gutter født i desember, har 30% større sannsynlighet for å få en AD/HD-diagnose enn gutter født i januar. For jenter er sannsynligheten for den samme diagnosen henholdsvis 70% større i desember enn for de som er født i januar (Innsikt, 2012). Sannsynligheten er også stor for at eleven også strever med lese- og skrivevansker. Statistisk sett er sammenhengene mellom kjønn, lese- og skrivevansker og fødselstidspunkt så sterke at man har regne seg frem til at en fremmedspråklig gutt som er født i desember og som søker videregående skole på særskilt grunnlag har en gjennomsnittskarakter på 2,62. På den andre siden har man beregnet at en etnisk norsk jente som er født i januar og som søker videregående skole på ordinært grunnlag har en gjennomsnittskarakter på 4,33 (Aftenposten, 2009).

Med så sterke sammenhenger og så store konsekvenser er det viktig at skolene gjør hva de kan for å begrense antallet skoletapere. Problemet er imidlertid at helt siden de statlige spesialskolene ble nedlagt i 1976 har tiltakene og organiseringen av spesialundervisningen vært mer eller mindre den samme. Enhetsskolemodellen ble implementert i Norge på et ideologisk grunnlag, men nesten 40 år senere vet vi lite om hvilke fordeler eller ulemper dette har for de involverte elevene. Vi vet ikke en gang om de elever som mottar spesialundervisning presterer bedre enn de ville ha gjort uten slik oppfølging (SSB, 2011). Mye tyder imidlertid på at svært mange ville kommet bedre ut uten den spesialundervisningen de får tilbud om.

Elever som ikke har et tilfredsstillende utbytte av den ordinære opplæringen har rett til spesialundervisning. Det er med andre ord ikke medisinske, men pedagogiske årsaker som skal avgjøre om en elev får tilbud om spesialundervisning. Det dreier seg derfor ikke bare om elevens evner og forutsetninger, men også om hvordan den ordinære opplæringen makter å følge opp eleven. Statistisk sett konkluderer imidlertid PP-tjenesten med at det er eleven som ikke har forutsetninger til å følge den ordinære opplæringen. Vanligvis har eleven da rett til spesialundervisning i fagene norsk, engelsk og matte, samt arbeidsprosess. Skolen blir deretter anbefalt å organisere opplæringen i klassen, i gruppe eller som eneundervisning. Dette skjer som regel uten at PP-tjenesten uttaler seg om hvorvidt klassens opplæring er egnet for eleven eller hvorfor eleven vil ha godt av å være i mindre grupper eller alene med lærer.

Sett i fra skolens ståsted er det imidlertid både økonomisk og systemisk gunstig å organisere spesialundervisning i grupper. Resultatet blir dermed at kun et fåtall av elevene ender opp med å motta spesialundervisning inne i klassene sine (27%). De aller fleste elevene (73%) får spesialundervisning utenfor klassene sine – alene (13%) og i mindre grupper (60%) (Utdanningsforbundet, 2014). Det primære hjelpetiltaket i norsk skole er dermed at man forsøker å hjelpe elever med lese-, skrive- og/eller atferdsvansker ved å isolere dem fra klassen. Man fjerner alle kompetente rollemodeller på samme alder og forsterker elevenes følelse av annerledeshet. Deretter lar man den blinde lede den døve. De andre elevene i gruppen har etter all sannsynlighet også lesevansker, skrivevansker og atferdsvansker. I tillegg til dette mottar omkring halvparten av elevene opplæring fra en ufaglært person (VG, 2011). Det primære hjelpetiltaket til elevene blir dermed retten til et fellesskap av inkompetanse. Det triste er at de aller fleste elevene benytter seg av denne rettigheten. Opplæringsloven §1-3 stadfester at alle elever har rett til å få opplæringen tilpasset sine evner og forutsetninger. Hvile rettigheter er det egentlig Opplæringsloven §5 gir elevene? Retten til å være annerledes? Retten til å ikke bli stilt krav til? Retten til å bli en skoletaper?

Med denne bakgrunnen kan det kanskje virke litt underlig at Statistisk sentralbyrå i 2011 ikke kunne uttale seg om elever som mottar spesialundervisning presterer bedre enn elever som ikke mottar denne typen oppfølging. Dette handler da mest om tilgjengelige statistiske data og ikke hvorvidt spesialundervisningen fører til bedre læring hos elevene.

Allerede på 1990-tallet gjennomførte Jens B. Grøgaards en undersøkelse der han fulgte et stort utvalg elever som begynte i videregående i perioden 1996-1999. Han fant da ut at elevene med spesialundervisning tjente faglig og sosialt på å gå i klasser med elever uten spesialundervisning. De burde derfor ikke få opplæring i tilrettelagte grupper i den videregående skolegangen. I tillegg oppdaget han med at prestasjonssterke elever også tjente faglig og sosialt på at klassene ble åpnet for elever med spesialundervisning. Konklusjonen ble at elever med spesialundervisning i ordinære klasser kombinert med ekstra ressurser, gir en gjennomsnittlig gevinst i prestasjoner og kompetanseoppnåelse for alle grupper ved skolen (Grøgaard, 2002). Denne effekten er senere reprodusert ved mange andre skoler og resultatene lar seg både reprodusere på barneskoler, ungdomsskoler og videregående skoler.

Med dette utgangspunktet fremstår det nesten underlig at spesialundervisning som gruppeundervisning og som eneundervisning i det hele tatt er tillatt. Ikke minst fordi vi også benytter omkring 10 milliarder kroner på denne typen tilrettelegging. Dette var da også bakgrunnen til Søgnen-utvalget da de ønsket å fjerne retten til spesialundervisning etter enkeltvedtak allerede i 2003 (NOU 2003:16). Da forslaget ble sendt på høring konkluderte imidlertid Kunnskapsdepartementet med at det var mange som var imot forslaget. I ettertid kan det imidlertid diskutere hvor mange det egentlig var for da høringsuttalelsene ble gjennomgått i 2006 virket det som om mer eller mindre halvparten av respondentene var positive til å avvikle  spesialundervisningen. Det kan imidlertid se ut som om det har vært viktigere for Kunnskapsdepartementet å fokusere på hvem som var uenige i forslaget instedet for å fokusere på hvorfor de var uenige i forslaget. I en rekke høringsuttalelser ble det nemlig uttrykt frykt for at fylkeskommuner, kommuner og skoler ikke ville prioritere unge med behov for spesialundervisning hvis de ikke hadde et lovverk i ryggen. Pedagogiske argumenter var imidlertid sjelden nevnte verken i høringsuttalelsene, stortingsmeldingen eller ved behandlingen i Stortinget. Det diskuteres med andre ord ikke om elevene har utbytte av spesialundervisning, men hvorvidt de skal ha rett til spesialundervisning. Selv om Stortinget uttalte kjennskap til problemer og utfordringer med den eksisterende spesialundervisningen endte de derfor opp med å videreføre spesialundervisningen for å ivareta elevenes rettsikkerhet (St.meld. nr. 030, 2003-2004). Rettsikkerheten var med andre ord viktigere enn læringsutbyttet hos elevene.

I 2007 kom første delrapport fra evalueringen av Kunnskapsløftet. Rapporten konkluderer med at spesialundervisningen fungerer som en kanal ut av den ordinære opplæringen samtidig som den faglige utviklingen hos elevene uteblir eller svekkes (Udir, 2007). Med andre ord konkluderer rapporten med at elever som mottar spesialundervisningen ikke blir flinkere på skolen, men tvert imot blir dårligere på skolen. Delrapporten følges deretter opp av Midtlyngutvalget noen år senere (NOU 2009:16). Igjen forsøker et statlig oppnevnt utvalg å avvikle spesialundervisningen, men dessverre ble resultatet det samme. Igjen kan det se som om det har vært viktigere for Kunnskapsdepartementet å fokusere på hvem som var uenige i forslaget instedet for å fokusere på hvorfor de var uenige i forslaget. Heller ikke denne gangen argumenteres det i forhold til elevenes trivsel, læringsutbytte eller framtidsutsikter.

Hvem er det så som er uenige med at spesialundervisningen skal avvikles? Herunder kan det nevnes at blant annet Utdanningsforbundet, som organiserer de fleste grunnskolelærerne, var negative til forslaget (Utdanningsforbundet, 2014). Flere studier påpekt da også at spesialundervisning har klare avlastningsfunksjoner i forhold til den ordinære opplæringen. Dette indikerer at det eksisterer spesialpedagogisk praksis i skolen imøtekommer lærernes og skolens behov like mye eller mer enn elevenes behov. For selv om forskning viser at elevene verken trives eller lærer spesielt mye i små homogene grupper så øker lærerens trivsel i stor grad. Det er med andre ord et behov for å fjerne elevene fra den ordinære opplæringen. Dette kommer da også tydelig frem da Norsk Lektorlag så sent som i 2012 utrykte:

«For at behovet for spesialundervisning skal kunne begrenses, må skolene i større grad enn nå få muligheten til å organisere den ordinære undervisningen ved hjelp av organisatorisk differensiering. » (Norsk lektorlag, 2012)

På dette tidspunktet har imidlertid mange skoleeiere, rektorer og lærere blitt klar over paradokset i spesialundervisningen og man begynner å gjøre endringer både nasjonalt og internasjonalt. I 2007 endret Nossebro skola sin paraksis og gikk over til inkluderende spesialundervisning. Elevene blir med andre ord hentet inn igjen i klassene sine og ingen elever får opplæring alene eller i mindre grupper. Nossebro skola går deretter fra å være en av Sveriges dårligste skoler til å bli en av Sveriges beste skoler i løpet av 3 år. I 2009 endret også Mølladammen skole sin praksis og deretter følger Solvang skole (2010), Dovre kommune (2011), Mæla ungdomsskole (2012), Sandefjord kommune (2013), og Menstad ungdomsskole (2014) m.fl.

Samtidig som skolene som innførte inkluderende spesialundervisning kan vise til nedgang i antall elever med spesialundervisning, økt læringsutbytte for både elever med og uten spesialundervisning, samt økt trivsel og motivasjon blant elevene, strever Regjeringen med å nå sine mål. Spesialundervisningen i Norge har nemlig ikke sunket slik Stortinget bestemte i 2003. Den har økt og den har økt mye!

Spesialundervisning-2005-2014

I 2011 var daværende Kunnskapsminister Kristin Halvorsen under hardt press ettersom stadig flere påpeker spriket i mellom teori og praksis innenfor spesialundervisningen. Skolen har begynt å produsere skoletapere og mange har begynt å snakke om såkalte spesialundervisningskarrierer. Det ble snakket om elever som bare skulle ha noen timer ekstra hjelp i rettskrivning, men som aldri ble flinke nok til å returnere til klassen sin. I et innlegg i Dagsavisen i 2011 er Kunnskapsministeren presset så langt at hun svarer kritikken med følgende uttalelse:

«Vi har ingen dokumentasjon som tilsier at spesialundervisning svekker elevenes motivasjon, arbeidsinnsats og resultater.» (Dagsavisen, 2011).

Å bruke 10 milliarder skattekroner på et skoletilbud fordi man ikke kan dokumentere at det er skadelig for elevene kan jo kanskje virke underlig? Så var det som kjent ikke det viktigste for Kunnskapsdepartementet. Spesialundervisning skal likevel være en ekstra sikring for elever med behov for støtte, avslutter Kunnskapsministeren.

I 2012 ble forskningsprosjektet The function of special education (SPEED) opprettet som et samarbeid i mellom Høgskolen i Hedemark og Høgskolen i Volda (HiV, 2012). Hovedmålet med prosjektet er å studere innholdet i og utbytet av spesialundervisningen. I 2014 legger Peder Haug frem noen av resultatene fra prosjektet under Conference on Global Health and Vaccination Research (GLOBVAC). Resultatene viser som tidligere at elever med spesialundervisning trives dårligere på skolen og viser mer læringshemmende atferd. Elevene er imidlertid mye mer aktive i spesialundervisningen enn i den ordinære opplæringen og elevene er mye mer aktive når de får opplæring av en spesialpedagog enn av en ufaglært person. De mest interessante funnene er imidlertid at lærernes oppfatning av elevene er stabile over tid. Peder Haug stiller derfor spørsmålstegn med hvorvidt funnene viser at elevene i stor grad stigmatiseres av lærerne eller hvorvidt funnene viser at spesialundervisningen ikke har effekt på elevenes læring. Dette på tross av at høy elevaktivitet forventes å korrelere med høyt læringsutbytte (GLOBVAC, 2014).

Nå nærmer vi oss skolestart for skoleåret 2015-16. Det er det siste skoleåret før vi kan feire 40 år med spesialundervisning i Norge. Det er virkelig noe å feire, for det viser et viktig og positivt samfunnstrekk – Ønsket om et inkluderende samfunn og en likeverdig opplæring for alle. La oss imidlertid håpe at det blir det siste jubileet vi feirer. Opplæringsloven §5 og spesialundervisningen har kanskje en sentral ideologisk forankring, men lovverket har for lengst utspilt sin praktiske rolle.

Det er selvfølgelig ikke bare å fjerne paragrafen fra Opplæringsloven. Spesialundervisningen er mer kompleks enn som så. Hvilke lærer har vel ikke kjent på følelsen av å ikke strekke til i undervisningen? Hvem kunne vel ikke ønske seg litt ekstra hjelp i timene slik at man kunne følge opp alle elevene som trenger det? Det er jo selve kjernen av retten til spesialundervisningen. Elevens rett til å få oppfølging når eleven trenger det.

La oss gjøre et lite tankeeksperiment. Hva om Opplæringsloven §5 ble skrevet slik at PP-tjenesten måtte legge mer fokus på hvordan den ordinære opplæringen makter å følge opp den enkelte elev? Hva om loven hadde fastsatt at lærere som ikke gir eller ikke klarer å gi elevene tilfredsstillende utbytte av opplæringen, har rett til spesialundervisning? I vurderingen over hva slags opplæringstilbud som skal gis, skal det særlig legges vekt på utviklingsutsiktene til læreren. Kjenner du hvor provoserende det høres ut? Føler du allikevel paradokset? Var det ikke nettopp læreren som trengte spesialundervisningen? Var det ikke nettopp læreren som ønsket seg tid til å følge opp hver enkelt elev? Var det ikke læreren som trengte retten til spesialundervisningen?

Velkommen tilbake til et nytt skoleår alle skoletapere! Jeg håper dere går lysere tider i møte enn deres forgjengere!

 

 

 

Utdanning 3.0 – Et digitalt og didaktisk paradigmeskifte

Jeg elsker kompleksitet og det faktum at fremtiden er et virvar av løse variabler. De fleste mennesker forsøker å skape stabilitet i livene sine og søker forutsigbarhet inn i fremtiden, men plutselig dukker det opp hendelser eller nyvinninger som tar deg med i en helt annen retning enn det du hadde trodd for bare noen dager siden. Denne gangen var det Microsoft som endret utdanningssektorens fremtiden under Microsoft Build Developer Conference i april 2015. Der var det mange som lot seg imponere av Microsofts nyvinninger, men få har kommentert hvordan den nye teknologien har potensiale til å skape et didaktisk paradigmeskifte i skoleverket.

Frem til nå har tilgangen til teknologi vært mer enn begrenset i norske klasserom. Problemer knyttet til kompetanse, økonomi, brukerhåndtering, internett tilgang og ikke minst batterikapasitet, har satt rammene for de fleste skolene her i landet. De senere årene har imidlertid mange skoler og kommuner forsøkt å møte fremtiden igjennom nettbrett. Her har mange sett fordelene med høy mobilitet, enkel brukerhåndtering og ikke minst god batterikapasitet. Apples iPad har i denne sammenheng hatt en særstilling både i norske og internasjonale klasserom. Dette skyldes en rekke forsterkende mekanismer i markedet. I 2012 besatt nemlig Apples iPad omkring 70 prosent av det private markedet for nettbrett. Dermed satset de fleste norske og internasjonale aktørene nettopp på denne teknologien. Blant disse var også underleverandørene til skoleverket. Det var med andre ord ikke de didaktiske mulighetene i iPadene som drev implementeringen av iPaden inn i skolen (mulighetene er omkring de samme uansett nettbrett), men det faktum at iPaden var det eneste nettbrettet som ble støttet av norske og internasjonale underleverandører. Det finnes i dag en rekke forskning som viser god effekt av iPad i skolen. Det paradoksale er imidlertid at forskning på nettbrett fra andre leverandører er mer eller mindre utilgjengelig. Læringsutbyttet for nettbrett i skolen er dermed blitt knyttet til iPad som merkevare og ikke til den didaktiske bruken av nettbrett i skolen. Dette har igjen forsterket iPadens posisjon i utdanningssektoren.

Etter hvert som tiden gikk kom det imidlertid nye produkter på markedet. Det var spesielt de nye hybrid-PCene / 2-i-1 produktene som fattet interesse. Disse produktene var tykkere, tynger og hadde mindre batterikapasitet enn nettbrettene, men til sin fordel hadde de ikke begrensningene som fulgte med nettbrettene. Produktene ble imidlertid raskt forbedret og hybrid PCene /  2-i-1 produktene ble tynnere, lettere og fikk bedre batterikapasitet. Dermed begynner salget av nye nettbrett å stupe i 2013.

kgi-ipad-feb-2015

Nettbrettsalget fortsetter å stupe frem til 2015. I første kvartal 2015 stuper nettbrettsalget med hele 36,8 prosent. Apples iPader faller med 29 prosent. Samtidig øker salget av bærbare PCer med 29,2 prosent og Apple tjener for første gang mer på Mac-salget enn på nettbrettsalget. Nettbrettsalget forventes å falle videre i tredje kvartal, mens salget av bærbare PCer og hybrid PCer forventes å stige. Ikke minst på grunn av det nye operativsystemet Windows 10 og de nye Surfacene fra Microsoft. Sistnevnte økte salget med 24 prosent første kvartal og er også bygget spesielt for å møte behovet i utdanningssektoren. Apple har på sin side heller ikke sovet i timen, for ryktene sier at Apple kommer med en Surface kopi. I denne sammenheng er det snakk om Apples første hybrid PC / 2-i-1 produkt med digital penn. Trolig får den navnet iPad Pro eller iPad+.

Det er nettopp her det didaktiske paradigmeskiftet kommer inn. For da Apples iPad overtok de norske klasserommene på grunn av et enormt utvalg av apper bestemte Microsoft seg for å gå i en ny retning. De begynte å lage produkter og programvare med bakgrunn i «21st century skills». Produkter som var spesialisert for bruk i arbeidslivet, i skolen og i opplæringssituasjoner. Kreativitet, samarbeid, kommunikasjon, fleksibilitet og produktivitet skulle gjennomsyre både teknologien og programvaren. Under Microsoft Build Developer Conference i april 2015 løftet Microsoft på sløret og viste oss hva vi kunne vente oss i løpet av året.

På overflaten ser det meste ut som det alltid har gjort hos Microsoft, men under overflaten ligger det omfattende endringer i det nye operativsystemet. Apples iPader la forholdene til rette for å flytte utdanningssektoren i Norge fra utdanning 1.0 til utdanning 2.0. Når Microsoft implementerer Windows 10 i løp av dette året legger de samtidig til rette for å flytte utdanningssektoren over til utdanning 3.0.

eduction3

Windows 10 er bygget med ett mål for øye og det er å være det mest fleksible operativsystemet igjennom tidene. Microsoft kaller dette Continuum og har potensiale til å endre hvordan utdanningssektoren tenker omkring brukerhåndtering og nettverk. Samtidig presser teknologien frem et nytt tankesett omkring digital didaktikk, pedagogikk og ferdigheter. Windows 10 fungerer nemlig likt uavhengig av hvilken enhet som benyttes. På denne måten kan en elev starte en skoleoppgave på skolens PC, redigere den på sin egen telefonen (som kan tilkobles ekstern skjerm og tastatur) og ferdigstille den på nettbrettet hjemme. Ettersom Continuum er brukerorientert viskes skillet ut i mellom det som tidligere var ansett som skolens nettverk og det som var ansett som elevens private eiendom. Continuum er likt både på skolen og hjemme, men eleven og læreren bestemmer hvilke filer som skal deles, hvilke rettigheter de ulike brukerne skal ha og hvor filen skal lagres. Fildeling er forså vidt ikke noe nytt, men den fullstendige integrasjonen i Windows 10 gjør at fildelingen går sømløst igjennom operativsystemet og gir muligheter for samskriving og sanntidsredigering uten å måtte gå veien om skytjenester. For første gang er det laget et operativsystem til PC som legger til rette for kompleksitet og kompleksitetshåndtering i skole, fritid og arbeid. 

Det er her skillet i mellom nettbrettene og hybrid PCene / 2-i-1 produktene blir tydelig. Nettbrettene er produsert for konsumenter. Målet er effektiv, enkel og rask tilgang til informasjon, men nettbrettene strever med produksjon, lagring og deling. For å bøte på dette blir det produsert en rekke apper. Hver enkelt app er spesialisert til å løse en gitt oppgave. Hvis appen ikke finnes kan oppgaven heller ikke løses. Det er her Appels iPad er i en særstilling med mer enn 1,5 millioner tilgjengelige apper. Det er med andre ord det mest fleksible nettbrettet på markedet. Didaktisk og pedagogisk sett er det imidlertid problematisk. Det er nemlig ikke utdanningssektoren som definerer hvordan man ønsker å benytte teknologien. Det er teknologien som definerer innholdet og didaktikken i utdanningssektoren. Hvis appen ikke finnes kan oppgaven som sakt ikke løses.

På den andre siden finner vi hybrid PCene / 2-i-1 produktene som er produsert for produktivitet, lagring og deling, men som er mer komplekse og kompliserte sett opp mot nettbrettene. Det er imidlertid denne kompleksiteten som har potensialet til å ta utdanningssektoren i Norge fra utdanning 2.0 til utdanning 3.0. En hvilken som helst PC, nettbrett eller telefon med Windows 10 kan nemlig med et par tastetrykk endre  et hvilket som helst dokument til en sosial arena. En elevtekst forvandles til en chat i løpet av sekunder, den publiseres på internett som en blogg og etter noen minutter er den en del av et sosialt nettverk på tvers av alder, yrke og landegrensene. Til slutt sitter eleven igjen med et mylder av nye innspill, endringer og modifikasjoner som igjen blir en del av elevens læring. Elevens opplæring og ferdigheter flyttes dermed vekk i fra faktakunnskap og spesifikke programmer og over i «21st century skills». 

I et slikt tankesett vil variasjon og kompleksitet anses som kjernen i den didaktiske organiseringen av læring. Samtidig vil antallet koblinger og noder i det digitale nettverket være utslagsgivende for resultatet. Med andre ord vil antallet enheter som benytter Windows 10 ha like stor betydning for det digitale bidraget som antallet apper har betydning for Apples iPad. Microsoft er klar over denne effekten og frigir derfor det nye operativsystemet gratis til forbrukerne. Målet er at 1 milliard enheter skal benytte Windows 10 i løpet av 3 år. Det går Apples 1,5 millioner apper en høy gang.

Avslutningsvis ønsker jeg å poengtere at denne teksten ikke er ment som en argumentasjon i mellom Apple og Microsoft. Kjernen i teksten handler om skillet i mellom nettbrett og hybrid PCene / 2-i-1 produktene. Apples iPad er benyttet som eksempel rett og slett fordi det er det mest dominerende nettbrettet i markedet og i utdanningssektoren. Jeg gleder meg til å se Apples første hybrid PC / 2-i-1 produkt på markedet. De skuffer sjelden når det kommer til kvalitet, design og håndverk. Det store spørsmålet er imidlertid hvorvidt de klarer å frigjøre potensialet i sitt eget operativsystem.